Sekunder

Jeg håper
at nå og da
savnet etter meg
slår inn over deg

i det minste

kun for noen få
sekunder

//tekst: Sol Skipnes

flyttet til solskipnes.com

Ferdig med fridag

En kannibal har spist meg!!!
Fortært meg -
det var blod overalt!

Neida!

 

 

 

 

Jo - faktisk.
Eller ikke.

Men jeg har nettopp innsett noe, flesteparten av som ligger på denne såkalte vennelisten min her inne på blogg.no er... hjernedøde! There, I said it. Nå og da finner jeg skikkelig fine diamanter der, men jeg begynner å lure på om hvor viktig det er for meg å finne meg en diamant mens jeg ruller rundt i møkka.

Derfor har jeg tatt en pause, for å slippe dette evinnelige jaget av å føle jeg må prestere noe. Jeg hater å prestere noe. Det er grusomt å måtte leve opp til andres forventninger. Andres forventninger er idiotiske.

Jeg forventer aldri noe av noen, for ingen klarer å gjøre ting slik jeg ønsker dem skal gjøre ting. Mennesker er så håpløst. I mitt neste liv skal jeg være en kakerlakk eller en hund.

 

Men over til greia, i de siste ukene har jeg pustet, spist, jobbet, jobbet alt for mye, gjort minimalt skolearbeid og tilbrakt tid med kjæresten. Kjæresten min er det eneste mennesket jeg liker her på jorden. Han er til og med ekte.
Jeg har lært meg at all rødvin ikke smaker dritt, jeg har ikke lært meg å like kaffe, jeg har smilt mye mer - og det er en merkelig opplevelse.

Neida, egentlig smiler jeg mye - tro det eller ei. Til tross for at verden er full av idioter så smiler jeg, smiler fordi jeg har det så mye bedre enn dem. Men de siste ukene har jeg bare vært så ufattelig sliten. Kan noen sende meg noen piller for det? Energipiller eller noe? Vær så snill? Nå? Nei, vel da.

Men i dag har det endret seg, for i dag har jeg startet på særemnet mitt. Eller fordypningsoppgaven som det heter, lånt de to andre bøkene jeg skal ha til det og føler det går bedre faktisk. Neste uke, da skal jeg være i toppform. Superduper form. Men nå gir jeg opp, skal på jobb i morgen og er nødt til å legge meg! Føles ut som jeg er 13 igjen om mamma står utenfor rommet mitt og ber meg pelle meg til sengs. Herre, det var tider.

Men Mr. Sony er tilbake dere! Joachim og jeg var å hentet han i dag. Han var så lykkelig der han stod med reperasjonslappen rundt seg og smilte. Mr. Sony har savnet meg og jeg har savnet Mr. Sony.

Så i morgen dere -
så kommer
Tredvedagers utfordring tilbake.

Neste trinn i den er:
9. 10 artige/fine ting i huset/leiligheten din.

De andre kan dere se her:
Tredvedagers utfordring

 

Fun fact: På iTunes har jeg 35,75 GB musikk. Jeg er helt sikkert på at kun 15 GB er musikk jeg gidder høre på.

Noen ganger ser verden fin ut.
Synd man må flere tusen fot opp i luften før den er okei.



Sol.

Drømmestøv i vasken

For 16 år siden var hun bare 12 år og skrev dikt i vennebøker. Hun ønsket å bli advokat eller popstjerne. Så mellom lekene i gatene øvde hun på sanger i speilet, før hun reddet verden med sin smarte hjerne. Kroppen var liten, men hjertet var stort og kjærligheten var overalt. Det var mye latter den gang og farger. Det var farger overalt.

Rosa, rødt, blått, lilla, gult, sølv, gull og fiolett. Regnbuer var hverdagskost og man kunne ikke spise sukkerspinn som var hvitt - det måtte være rosa. Meget rosa.

Kroppen er fortsatt liten, men nå ser man konturene av bein. De klareste øynene i gaten, skinner fortsatt sterkt blått - men fargen er fortsatt mattere, der den er tungt sminket uten de klare fargene. Alt er blitt mørkere enn det var. Jakken er tynn og samtalene med Gud har forsvunnet mer og mer hver dag. Hun puster fordi hun orker ikke tanken på å dø. Forsatt ønsker hun å gjøre noe for verden, men på gatehjørnene bryr de seg ikke om hjernen så lenge skjørtene er korte nok.

De bryr seg ikke om kjærlighet i slummen av Oslo.

Når kveldene kommer trekker de ut av gatehjørnene og ut på veiene. Arbeidstiden er fra 22:30 til det ikke er folk ute til å plukke dem opp, de holder fast på slantene de tjener og rusler videre mot de forlatte murhusene med de fortapte sjelene. Vi solgte dem ut og lot de kjøre seg selv ned.

Puster du i røyken?

Avisene gir korte glimt i en hverdan av grusomhet og brutal ensomhet. Avisene glemmer å fortelle om den unge kvinnen som så tidlig gikk i graven. Avisen glemmer å fortelle at da hun var 12 år siden, nøyaktig 16 år siden i dag så skrev hun i vennebøker og drømmene hennes bestod i å være popstjerne - eller advokat. Ikke ante hun at drømmestøvet skulle bli frastjålet og at hun skulle forsvinne på vinteren for ikke å bli funnet før våren etter.

Vi glemte å huske de mennesker som oss.

// Tekst: Sol Skipnes

fortidsminner

Jeg puster frostrøyk
i sommervind
og husker bruddstykker av en oppløsning

Da jeg innså
at det aldri var min skyld
alle de gangene du kastet meg i veggen

Jeg plukker glasskår
ut av den brente sjelen min
og tenker jeg burde tidligere innsett det

Det faktum at jeg var aldri problemet
i din demonfylte verden
som søkte trøst i flasker

Jeg sitter ute i sommernatten
og hører gresshoppene rundt meg
mens jeg tenker at det er merkelig pipingen er borte

Da jeg aldri før
kunne nyte en god flakse vin med venner
før du stormet ned dørene

Jeg sjekker dørene en gang til,
puster lettet ut
og innser at du stjal tryggheten min vekk

for å tilfredstille dine egne ideer
om å være respektert
om å være elsket
om å være tilbedt
om å være autoriteten

jeg plukker glasskår
ut av minnene mine
og lar deg gå

for du visste aldri hva kjærlighet var
og jeg fortjener noen som vet

// Tekst: Sol Skipnes

... Pause

Jeg kjøpte albumet Viktoria fra Maria Mena på iTunes samme dag den kom ut da det ikke eksisterte en eneste platebutikk i Moss. For en ubrukelig by. Deretter dro jeg til Sarpborg og kjøpte den på CD. Så nå har jeg den fra iTunes og fra en platebutikk. Når kommer DVD'en?

Nei, dere - 30 days challenge er utsatt inntill jeg får Sony tilbake. Lefdal har tatt det som gissel og jeg tenker jeg snart må gasse det ut derifra. Har faktisk godt en uke siden de tok det. Jeg kommer sterkere tilbake, når jeg føler for det.

Gjør deg selv en tjeneste og hør på Maria Mena sin stemme. Det finnes ingen annen mening med livet enn stemmen hennes.

 

Sol.

Ikke glem å trekk pusten

To måneder.
Nærmere seksti dager.
1440 timer.
84600 minutter.
51840000 sekunder.

... og vi puster fortsatt.

Livet har gått videre. Livet har gått unektelig videre. For noen går det sakte, og smertefullt. For andre går det litt raskere. Det er lettere å trekke pusten. Vi ser oss ikke like mye over skulderen. Vi viser ikke den samme skye holdningen på bussen. Ser man raskt etter, kan man kanskje se konturene av smilene vi en gang hadde. Hører vi nøye etter - så kan vi høre latteren.

Men vi ser de hver dag.

De vi ikke hadde sett på flere år, de vi hadde møtt to ganger. De er i hvert eneste ansikt, hvert eneste ord og i hver eneste minne. Det går lettere, men det går ikke over. Bildene som gikk over tv'en er for alltid brent inn i netthinnen og nå forstår vi hva de mente med minnene etter krigen.

Man glemmer ikke de døde.
Man glemmer ikke døde barn.
Man glemmer ikke venner.

En dag må vi slutte å sørge. En dag må vi la det slippe. Men ikke nå, ikke på lenge. Det er ikke lett å glemme når noen river sjelen ut av en og ler av det etterpå. Det er ikke lett å glemme når man hver dag hører skrikene. Det er ikke lett å glemme når man hver natt våkner og håper det var et mareritt. Det er ikke lett.

Alle snakker om at vi klarte prøvene, bestod med glans.
Karakterkortene skinner som en diamant og etterlater riper som bare diamanter kan lage.
Men dette er ingen prøve, dette er livet - hverdagen din og min.

To måneder.
Nærmere seksti dager.
1440 timer.
84600 minutter.
51840000 sekunder.

... vi skal ikke slutte å puste.

//Tekst: Sol Skipnes

Du ønsket aldri puste den samme luften

Hjemme var aldri stedet du ville være. Det passet ikke for deg, drømmene dine var for store for denne landsbyen gjemt i mellom stjernene. Du ville ut og bli stor. Du ville at alle skulle fortelle de en gang kjente deg, du ville de skulle angre. Så fort sjansen bød seg dro du av gårde, vekk fra de trygge rammene - bort fra livet du hatet. Hjemme var ikke stedet du bodde.

Det var stort, rotete og hjerteløst. Byen du trodde skulle være resten av ditt liv. Ingen kjente hverandre, ingen hjalp hverandre. Det er lett å bli liten i en verden man ikke tilhører. Gatene var møkkete, men du ville ikke dra tilbake. Ville fortsette og kjempe. Hjemme var ikke der du havnet.

Gang etter gang gikk det galt.
Gang etter gang fortsatte du.

Jeg beundrer standhaftigheten din, kjenner misunnelsen på at du ville satse. Men jeg skulle ønske du kunne se at hos oss var du allerede en stjerne. Hos oss var du allerede en av de største. Vet du det nå? Vi beundret allerede stjernegløden i øynene dine før du dro. Hjemme var det du kunne funnet hos oss.

Vi snakker om deg nå,
husker at vi kjente deg.
Husker at alltid var du den vakreste.

Nå er du en av de vakreste stjernene.

Når innså du at hjemme var stedet du forlot?

//Tekst: Sol Skipnes

Kjære Håvard, måtte du smile med engelene

"Han tok noen av de vakreste rosene våre,
men han kan ikke stanse våren" ♥
- Eskil Pedersen

Det er vanskelig å beskrive Håvard med ett ord, skal jeg velge ett ord må det være engasjerende. For ikke bare var han engasjert, han fikk andre til å bli engasjert. Jeg fikk dessverre aldri sjansen til å bli ordentlig kjent med deg, men jeg vil så veldig gjerne takke deg. Takk for gleden du har vist, takk for omtanken for andre mennesker, takk for ditt brennende engasjement for elevene og resten av landet. Det er en glede å vite at jeg fikk sjansen til å bli kjent med deg, og se hvordan du er. Du har alltid gitt ditt beste og mer enn det.

Norge har mistet så alfor mye, Norge har mistet sin fremtidige statsminister. Det er så utrolig vondt å tenke på alle drømmene som på en dag ble lagt i grus, alle planene som ble så brutalt stanset. Vi skal følge de opp, vi skal sammen gjennomføre drømmene dine og resten av drømmene til de som så brutalt forlot denne verden. Vi skal arbeide videre sammen og vi skal aldri glemme dere.

Håvard, jeg skulle ønske du kunne sett facebookprofilen din nå. Alle ordene, minnene og alle smilene gjennom tårene. For du er helt enestående og det er så ufattelig tungt å tenke på at du ikke lenger er her hos oss. Du skulle sett hvordan alle har stått sammen den siste uken. Du ville elsket det. Jeg håper du ser det.

Håper jeg får en jobb der jeg kan kjempe for forandringer
- Håvard Vederhus

Takk for at du lærte oss at det nytter å engasjere seg.
Sov godt og hvil i fred Håvard.

//Tekst: Sol Skipnes

Vi trenger å ta hevn

Jeg føler jeg trenger å ta hevn mot gjerningsmannen for terroraksjonene mot regjeringen og Utøya. Så jeg fant frem regning for partiet betalte den, lette frem skolebøkene for å lese og skal nå sende mail til Røde Kors med spørsmål om når de har møter.

Poengene jeg trenger høye så jeg må lese hardt for å få karakterene jeg trenger for å komme inn på høyskolen. Jeg skal lese for alle de vakre ungdommene som ikke får leve det livet de planla. Jeg skal engasjere meg for dem, jeg skal hjelpe til for dem. Tenk om jeg hadde innsett dette før. Tenk om vi kunne skru tiden tilbake.

 




Du ønsket et inferno, men stemmen din druker i all kjærligheten dette landet har.

Kjærleik

Sol-Angelica

 

// Foto & tekst: Sol Skipnes

Les mer i arkivet » Februar 2012 » November 2011 » Oktober 2011 » September 2011 » August 2011 » Juli 2011 » Juni 2011 » Mai 2011 » April 2011 » Mars 2011 » Februar 2011 » Januar 2011 » Desember 2010 » November 2010 » Oktober 2010 » September 2010 » August 2010 » Juli 2010 » Juni 2010 » Mai 2010 » April 2010 » Mars 2010 » Februar 2010 » Januar 2010 » Desember 2009 » November 2009 » Oktober 2009 » September 2009 » August 2009 » Juli 2009 » Juni 2009 » Mai 2009 » April 2009 » Mars 2009

Sol-Angelica

23, Sarpsborg

Amantes Sunt Amentes ♥

KONTAKT

sol.angelica.m (a) gmail.com

  • SolSkipnes.blogg.no


    bloglovinbloglovinbloglovinbloglovinbloglovinbloglovinbloglovin

  • Kategorier