Sol-Angelica

Tilfeldigheter. Alt i livet er basert på tilfeldigheter - de små øyeblikkene hvor vi tar det som virker som ubetydelige valg som i neste sekund viser seg til å være totale katastrofer. Du mister trikken og det tar bare ti minutter å gå dit du skal, like lang tid som det tar å vente på en ny trikk. På med iPoden for så å rusle videre nedover gaten, bilen kommer og du ser den ikke før det er forsent. Alt var helt tilfeldig. Vi finner forsent ut hva konsekvensene av valgene våre er og vi merker ikke den sure bismaken som minner om et fall før vi har løpt i den samme murveggen femten ganger.

Det er tilfeldigheter som gjorde at vi havnet på to helt forskjellige steder den dag i dag. For det kunne så lett vært meg som satt der nå og slet med å komme ut av et liv ingen burde havne i. Jeg var på vei dit, jeg hadde rask fart ned mot helvete - men noen tok tak i meg og fortalte meg at jeg skulle gå med de. Det til tross for at de ikke så hvor jeg gikk - tilfeldigvis paserte de meg og tok meg med. Tilfeldighetene gjorde at du ble igjen. Du har klart å komme deg vekk fra de mørke bakgatene, men alltid havner du der igjen og alltid vil du vekk - men mørket er for lokkende.

Vi trodde det var så uskyldig - det var jo aldri meningen å gjøre noe mer enn det. Så derfor tillot vi oss å være bedre enn hele verden og menneskeheten. Vel vitende om at noen kan gli, det er så lite som skal til før en faller mens resten leker videre. Med livet som innsats. Jeg var villig til å følge dere alle - samme vei. Jeg kjente noen strekke hånden ut etter meg så jeg kunne være med. Men noen ropte og det var for sterkt, så jeg snudde og gikk tilbake. Beklager - jeg skulle tatt dere med meg.

Dere skulle vært med - de frivillige og de ufrivillige.
Jeg trodde det skulle gå bra, jeg tok feil.
Jeg lurte meg selv til å tro du visste hva du drev med,
at jeg visste hva vi drev med.

Og nå står du der, med livet oppunder halsen og en murvegg du allerede har løpt inn i så mange ganger. Jeg skulle ønske jeg kunne vise deg en snarvei, gi deg en stige. Alt for å lette byrden ved å komme seg over og tilbake til virkeligheten. For du gjorde det for meg, da du sa jeg kunne ringe midt på nattaen når livet fant det for godt å ta et realt kvelertak rundt halsen min og stramme til. Da hadde jeg noen - alltid.

Men dette er en kamp man er nødt til å kjempe alene, til tross for hvor mange man har rundt seg, eller hvor mange som holder en i hånden. Noen kamper er man nødt til å ta alene. Om det er til noen trøst aner jeg ikke - men jeg vet du kan klare det.

Såklart hopper man i sofaen etter å ha knust alle andre i Alias. Vinnerteamet bestod av Linn, Sol og Fredrick.

I swear, I'm going to choke to death if I don't scream it out soon. How come you are on my mind - without my approval? Just get of there, just stop.

Hun stod på kanten av trappen. Stirret ned og lurte på hvor lang tid det tok å gå ned i tretten trinnene.
Det burde ikke ta lang tid, men det tok alltid det. Du så henne, visste hva som kom til å skje.
De kom til å dytte henne, røske i den lyseblå kjolen hun varsomt hadde sydd selv. Var skjebnen på hennes side idag
så ville den bare ryle i sømmene og hun kunne kjøpe seg en ny lyseblå tråd og reparere det vakre stoffet som hun var
så glad i.
De kom bortover, hun gikk to skritt ned, bare elleve igjen - men du visste at hun ikke kom til å rekke ned så du snudde deg og gikk ut av bygningen mens du hørte latteren til de rundt og de såre hulkene hennes.

 

Sol-Angelica