hits






Sol Skipnes




Det finnes ikke nok viskelær i verden til å rette opp skadene etter denne krigen

  • 06.01.2018, 00:38

"In one aspect, yes, I believe in ghosts, but we create them. We haunt ourselves."
- Laurie Halse Anderson

Minner hjemsøker en altfor ofte. De kryper innunder huden når man lukker øyene for å føle kulden i fjeset sitt. Uten forvarsel, uten å forstå hvorfor eller hvordan, plutselig er man ikke lenger på den grå asfalten som i januarmåned burde vært dekket av snø. Man er borte, ett annet sted og i en annen tid.

I bilen på vei hjem fra en kveld med for mye vin og du lener deg bakover og tenker at du fikk han til å bli litt lenger, og han ga deg jakka si. Dette tenker du, dette kan bli noe - og med ett så innser man den frykten som ligger i bakgrunnen av alt. At det mennesket, dette mennesket - kan ende opp med å bety så mye for en - at man kan ende opp å få sitt eget hjerte knust.

Så man holder litt igjen, venter på at det skal smelle og tier om alt en føler - til dagen det skjer. Dagen man får hjertet knust og man kan leke hersker. Du visste det jo - han såret deg og ballen er over i din banehalvdel igjen. Men istedenfor å sparke den ut som fair play og la alt ligge etter ordene er spilt ut og forsøke å få tilbake følelsen av ett vennskap som aldri burde fått sjansen til å forsvinne, så sparker du alt du kan for å skade flest mulig.

Han begynte, han begynte, han begynte. Du gjentar og gjentar, roter deg bort i følelser, forvikler deg inn i ting du burde holdt deg unna - men uten å innse kampen er tapt så fortsetter du. Eller nei, du visste jo at kampen var tapt - du er bare en dårlig taper, så du fortsatt.

Det skriker i bremsene og du er ikke lenger i en bil på vei hjem. Du er ikke lenger på vei til å falle for en person, du er ikke lenger noen ting annet enn den som fortsatte en kamp det aldri var vits i å begynne - så du tenker på det. Alt som burde vært sagt tidligere, som kanskje hadde endret ting - og om det ikke hadde vært til dine følelser fordel, så hadde det uansett vært bedre.

"Men, han begynte når ha[...]" tenker du igjen, men lar ikke setningen fullføre. For uansett hvem som begynte så vet du en ting helt sikkert. Du lot det ikke gå. Du kunne absolutt ikke slippe taket før du hadde brent byen til grunne og du sørget for at det ikke var noen overlevende.

Lite hjelper det å tenke på nå, allikevel kommer det krypende innunder huden uten at du helt vet hvorfor.

Minner hjemsøker en. Uansett hva en gjør - du burde tenkt på det før du fortsatte krigen.

Du burde virkelig tenkt på det.

Er du fornøyd nå? Er du?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nei..






Fullfør 2018

  • 01.01.2018, 18:54

FULLFØR

Ordet jeg tar med meg inn i 2018 er fullfør. Fullfør det jeg ønsker å gjøre, fullfør det jeg starter på. Fullfør, fullfør og atter fullfør.

Selv om det midtveis inn ikke lenger er gøy, selv om det er andre ting som skal gjøres.

Fullfør.

Min verste uvane er at jeg starter med noe som er morsomt og interessant og halvveis inn så kaster jeg det bort for å leke med noe annet som skinner. Jeg er som et lite barn på det punktet. Helt ubrukelig for å være helt ærlig.

Jeg har startet og hoppet av trening, fotball, studier, bøker og så mye annet. Fordi på ett eller annet tidspunkt så bare vil jeg ikke lenger. Jeg startet med scrapbooking, kutta det ut, skulle lage smykker, kutta det ut, skulle bli mer åndelig, kutta det ut.

Mer eller mindre alle små prosjekter som ikke involverer jobb er jeg utrolig god til å bare kutte ut og gi faen i. Det orker jeg ikke lenger.

De tre siste månedene av 2017 opplevde jeg å være latterlig mye syk, få hjertet mitt til de grader grusa ned i sanden og hoppa på og generelt alt som kunne gå galt gikk galt.

Jeg starter dermed 2018 i halvveis form, fortsatt med følelsene mine hos en som ikke lenger orker å se på meg i mer enn to sekunder når vi møtes og fortsatt uggen form. Allikevel så starter jeg året med en ny form for forståelse og en helt ny motivasjon. Uansett hva som skjer i år ? så skal jeg fokusere på en ting og det er å fullføre hva enn jeg går for i år.

Jeg håper du også velger å fullføre det du kommer over i løpet av året. Jeg håper også du slipper å få følelsene dine kjørt igjennom en kjøttkvern.






En historie på 1-2-3

  • 26.11.2017, 21:05

Om ting jeg aldri vil få svar på:

Dag 1:
Hey. Finne på noe? Kræsje hos meg?
(Og svaret var trolig ja)

(4 dager senere)

Når skal vi møtes og bli fornuftige?
(Og svaret var snart)

(1 dag senere)

Sivilstatus: I ett forhold

Hey. Unnskyld at jeg ødela nyforelskaperioden hennes.
Men kan du vennligst slutte å omtale meg som en fra fortiden og heller forstå at jeg fire dager før trodde vi var på vei ett sted?

Du vet. Det var jo ikke slik at du ikke var interessert. Det var det du sa to uker før.

(Og sist, men ikke minst)

Dette er forhåpentligvis det siste jeg skriver om dette.

(Jeg skulle ønske jeg kunne hate deg)

Men jeg er bare såret. Kanskje mer fordi jeg innser jeg er redusert til en som angivelig ikke skulle lagt så mye i relasjonen vår.

(Og det største spørsmålet er)

Mente du at jeg ikke har følelser?

...

Du trenger ikke svare altså.
Sannheten er at jeg ikke stoler på deg lenger uansett.

 

//Sol Skipnes


  • Publisert i The Writing




  • Vintersavn

    • 09.11.2017, 17:37

    Et sted
    i minnene dine
    og i utkanten av hjertet ditt

    håper jeg
    at det fortsatt
    er et lite oss

    som du
    nå og da husker
    og smiler for deg selv

    og savner meg

     

    // tekst: Sol Skipnes
    // skrevet : 07.03.12






    En historie om barnevernsansatte

    • 29.03.2016, 08:33


     

    Startet dagen i dag med et veldig personlig innlegg på facebook. Ettersom jeg nå har lagt det ut der, så kan jeg liksågodt legge det ut her også. Slik at noen av dere også kan få en oppvekker om noen av de som arbeider i barnevernet.

    I dag tenker jeg å starte dagen med et veldig langt og et veldig personlig innlegg om barnevernsansatte og hvor mye innvirkning de kan ha på mennesker. Jeg slenger også med et bilde av meg selv. Det ble tatt en eller annen 17. mai. For cirka 20 år siden. Den jenta du ser på bildet, er den jenta som møtte disse to kvinnene langt oppe i Nord. Håper du tar deg tiden til å lese det.
     
    Det skrives så mye om barnevernet om dagen. Noe godt og mye som er ille. Jeg har sett begge deler. Jeg har sett barnevernet være til stede der de trengs. Jeg har sett de trekke seg unna der det var best og jeg har sett de snuble og ødelegge når de burde gjort bedre.
     
    Men det er egentlig ikke det jeg ville skrive om i dag. I dag skal jeg være langt mer personlig enn det jeg noen gang har vært.
    Noen på denne vennelisten min her inne på Facebook vet at jeg kommer fra litt røffere bakgrunn enn mange andre, noen aner det ikke og noen har vel skjønt at jeg ikke alltid har hatt det helt enkelt i løpet av livet.
     
    I dag vil jeg skrive om enkeltmenneskene som jobber i barnevern og sosialtjenestene. Jeg vil si noen ord om hverdagsheltene. De som kommer på jobb hver dag til tross for at de kommer til å bli kalt stygge ord og navn. Til tross for at systemene jobber mot dem og de ikke får gjort det de kan og de vil. De som ender som skyldebukker når verden rundt andre raser sammen.
    For når alt kommer til alt, så er de mennesker som drar hjem med hele verden på skuldrene sine og sliter med at de ikke fikk gjort nok denne dagen heller.
     
    I dag vil jeg takke dere. Dere som står opp hver dag og jobber. Jobber for å få barn ut av dårlige hjem, jobber for å få kvinner og menn ut av voldelige forhold, jobber for å få barn tilbake til foreldrene sine, jobber mot skjemaer, mot sjefene sine, mot dårlig foreldre, mot for korte og for lange frister og noen ganger mot hele verden.
     
    Jeg er ikke ute etter å skape en debatt om hva som bør endres. Jeg vil sende en hyllest. En hyllest til kvinnen fra sosialtjenesten, hun jeg aldri kunne fordra, fordi stemmen hennes var for høy, hun var for direkte og det virket som hun glemte at jeg bare var et barn. Jeg vet ikke alt som skjedde, for jeg var et barn, men jeg vil takke henne. Fordi Mamma var så ufattelig takknemlig for henne. For henne som skrek for høyt og sa ting rett ut. Hun ropte så høyt og så lenge at en dag når jeg var 10 år så satt Mamma og jeg på et fly som tok oss tilbake til Østfold igjen. Jeg forlot kanskje mange gode venner der, men Mamma og jeg forlot en mann ved navn fluesoppen som tror det å slenge kvinner i veggen og bruke de som boksebag er helt okei. Vi forlot tomme ølflasker, mange pusekatter, hunden ved navn Rex, knuste vinduer, glass og asjetter, dører som smalt for hardt igjen, baderomsdøren med det knuste håndtaket og veldig mange andre dårlige minner.
     
    Mamma glemte aldri hun som skrek så høyt, fordi hun visste. At skrikingen hennes fikk oss bort og reddet oss. Så jeg vil si takk til henne, som brukte fire år på å skrike. Jeg vet hun gjorde så veldig mye mer enn å rope, men det er så mange ting jeg har glemt fra den tiden. Så jeg vil si takk for at Mamma sa at skrikedama møtte opp på jobb hver dag, for å få oss til å flytte vår vei slik at vi skulle få det bra.
     
    Jeg vil si takk til hun andre. Hun som var på alderen til mamma med en jente på min alder. Hun som alltid passet på meg og tok meg med på ting. Ikke fordi hun måtte, men fordi hun så at jeg trengte en hand å holde i. Så hun tok hånda mi og passet på meg. Lot meg leke med hennes jente hjemme hos henne slik at jeg kunne få lov til å være et barn jeg også. Jeg vil takke henne. For en gang når det hvite huset på toppen av bakken ble en skikkelig krigssone og jeg som et barn i krigen var nødt til å bli umiddelbart evakuert så tok hun hånden min og kjørte meg hjem til henne og lot meg være der frem til det var trygt å dra hjem. Jeg husker ikke lenger hvor lenge jeg var der, om det var en uke eller seks. Men jeg husker at jeg ble kjørt på fotballkamper og jeg kunne gå på skolen der vennene mine var og jeg hadde en jeg kunne leke med. Jeg husker at hun ordnet meg på håret og jeg husker jeg midt opp i alt det vonde var trygg. Jeg fikk lov til å gi klemmer til noen som oppriktig brydde seg om meg. For det var ikke noe hun måtte gjøre. Det ble bare gjort. Så istedenfor å ta meg i hånda og føre meg i en bil som ville kjørt meg til fremmende mennesker, så passet hun på meg. Langt utover det som står skrevet i stillingsinstruksen til en barnevernsansatt.
     
    Jeg vil så gjerne si takk til disse to og så vil jeg innstendig be dere andre om å kutte ut navnkalling om alle i barnevernet. For når dere kategoriserer alle ansatte, så er dere med på å dra disse to inn i denne drittkastingen og det er faktisk ikke greit.
     
    Grunnen til at jeg skriver dette er også for at dere som står utenfor og ikke vet hva dere helt tenker om barnevernet og de ansatte, dere trenger å vite om disse to. Dere trenger å vite, at når de som skriker at barnevernet kun består av idioter, de tar feil.
    For det finnes mange flere versjoner av disse to. De som roper så høyt, at man en dag ikke drar hjem fluesopper som bruker kvinner som dørmatter og roper til barn som ikke har gjort noe galt. Til de som holder åtte år gamle jenter i hånden og passer på at hun midt i det vonde også klarer å være det hun er, en åtte år gammel jente med skolevenninner og barbiedukker.
     
    Jeg ville bare si takk i dag, til disse to. For hadde ikke disse to valgt akkurat de jobbene de gjorde, eller om de sluttet den første dagen de ble kalt navn, så ville ikke de vært der når Mamma og jeg trengte dem. Da hadde det vært noen andre der, noen som kanskje ikke orket å rope så høyt og noen som ikke likte å holde fremmende barn i hånden.
     
    Hadde ikke de vært der da, så vet ikke jeg hvor jeg hadde vært nå.
    Så tusen takk til alle hverdagsheltene der ute, som kommer på jobb til tross for sinte leserinnlegg, trusler og navnkalling. Dere betyr noe og jobben dere gjør er viktig.
     





    Trekk pusten

    • 22.03.2016, 03:54

    Du sa du mistet pusten av ordene mine.
    Je g ba deg trekke puste dypt,
    for der finnes viktigere mennesker å dø for.






    Når engler har bursdag

    • 15.03.2016, 23:42

    "My mother taught me about the power of inspiration and courage, and she did it with a strength and a passion that I wish could be bottled"

    Nå som denne dagen går mot slutten, så vil jeg bruke den siste halvtimen til å si gratulerer med dagen verdens beste Mamma. I dag skulle du blitt 49 år. Meningen var at venner og familie fra fjern og nær skulle ringe deg og synge hurra for deg med sine falske stemmer. Jeg skulle danset rundt deg og i god Sol Skipnes-stil skulle jeg med min ekstraordinære stemme diktet opp en bursdagssang som sikkert hadde inneholdt noen fraser som gikk ut på at det i dag bare er 356 dager til du fylte 50 år og du i god Mammastil skulle diktet opp noen banneord til meg. Okei da, la oss ikke tulle - alle hadde fått liksombanneordene dine og du hadde hardnakket påstått at du var 29 år.

    Men det har ikke vært noen liksombanneord i dag, eller falske og ekstraordinære sangstemmer. Ikke noen fra fjern og nær som har ringt for å gratulere og mobbe deg. Det er heller ikke 365 dager til du fyller 29 år og omtrent 7665 dager. For du kommer alltid til å være 45 år og fordi du døde så ung, så blir du aldri gammel. Selvom du skulle hatt masse fremtid igjen, så har du ikke det.

    Men jeg vil allikevel si gratulerer med dagen til verdens beste Mamma. Jeg håper du danser utover natten med englene og spiller Bon Jovi litt høyere. For det skal jeg gjøre. For du er absolutt ikke glemt.

    Savner deg ❤






    who are you, really?

    • 16.01.2016, 15:00

    you are not a name
    or a height, or a weight
    or a gender
    you are not an age
    and you are not where you
    are from
     
     
     

    you are your favorite books
    and the songs stuck in your head
    you are your thoughts
    and what you eat for breakfast
    on saturday mornings

     
    you are a thousand things
    but everyone choses
    to see the million things
    you are not
    you are not
    where you are from
    you are
    where you're going
    and i'd like to go there
    to
     
     
    writing// MK
    photo // 1: Skins, 2: Paramore, 3: Pride and Predjudice, 4: Unknown





    Uønsket frihet

    • 14.01.2016, 19:30

    Hun var rastløs, på den verst tenkelige måten.
    Hun var full av kjærlighet, til mennesker som ikke fortjente det.
    Hun var den lykkeligste, med de evigvarende triste øynene.
     
    Hun var oppslukt av livet, men det var aldri gjensidig
     
     
     
    photo // unknown





    baby I'm all messed up I swear - I really do want you here my dear

    • 14.01.2016, 15:00

    "Time passes.
    Even when it seems impossible.

    Even when each tick of the second hand aches like the pulse of blood behind a bruise.
    It passes unevenely,
    in strange lurches and dragging lulls,
    but passes it does.

    Even for me"
                                        New Moon - Twilight


    Det er skjulte netter og åpenlys latter. Alle vet og alle velger å se en annen vei, selv oss. Selv oss i dette udefinerbare evige mørket av stjålne sekunder og lengsel etter noe mer. Etter noen få øyeblikk bak usette gatehjørner. Vi stod der, vi var der, vi er der.

    og for nå er dette nok - for nå er oss i dette øyeblikket nok.
    virkeligheten kan hente oss en annen dag.
     


     
    unknown photo





    Jeg ser glimt av deg i alt du var glad i

    • 14.01.2016, 07:45

     

    Fikk høre at det var rart
    at jeg nesten aldri
    besøker graven din

    De de kjente deg aldri.
    Jeg kjenner deg.

    Jeg vet
    at kirkegården
    er det
    siste
    stedet
    jeg vil finne deg

    Jeg nyter nærværet ditt
    på stedene der du
    levde
    og
    lo

    I ord du likte å bruke
    og
    i musikken som var vår.

    Jeg ser glimt
    av deg
    i alt
    du var glad i.

    Du er her
    når jeg prøver
    å hjelpe folk,
    slik du alltid
    gjorde.

    Når noen ler
    på upassende steder,
    slik du også gjorde.

    Og jeg kan aldri
    bli så alene
    som hvis du
    aldri hadde
    vært her.

    Jeg legger ikke ned blomster

    Jeg gjør heller
    det jeg kan
    for
    de
    som
    ble
    igjen.

    Den kalde steinen
    bærer ingen
    minner om deg.

    Jeg har deg her i hjertet mitt
    og
    glemmer
    deg 
    aldri.

    //photo - Lana Del Ray
     //tekst - Lise Myhre





    Kirkevalget

    • 13.09.2015, 23:02

    We loved with a love that was more than love.
    - Edgar Allan Poe

    I morgen er det valg. Ikke bare kommunne og fylkestingsvalg, men også kirkevalg. Hvert fjerde år så stemmer vi inn hvem vi vil skal bestemme i vår kommune, vårt fylke og i vår kirke. Nesten tre millioner av landets innbyggere er registrert i den Norske kirke og alle over 15 år kan stemme i kirkevalget.

    Valget i år, handler for meg om kjærlighet. Så enkelt og greit. Skal homofile få lov til å gifte seg i kirken? For meg er svaret ja, men for mange i kirken er svaret nei. Derfor stiller Åpen Folkekirke lister over nesten hele landet. For de ønsker at kirken skal være et sted for alle og de ønsker at alle skal få gifte seg i kirken.

    I 2014 så ble kampen for at likekjønnende par skulle få lov til å gå opp til alters i en kirke nedstemt, med syv stemmer. Syv mennesker sørget for at det ikke ble lov i fjor.

    Sørg for at det ikke skjer igjen i år, bruk stemmeretten din!

     






    Himmelens engler

    • 10.09.2015, 23:14


    Trygve Skaug dere, Trygve Skaug.


  • Publisert i Musikk








  • Everybody is at war with something.
    I'm at war with my own heart sometime.

    Navnet er Sol og bostedet er Moss.

    Bloggen skrives av © Sol Skipnes og er underlagt lov om opphavsrett til åndsverk.

    Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Bilder og tekster er private om ikke annet er oppgitt.

    Kontakt: solskipnes(at)gmail(dot)com



    Fortiden


    Bloggdesign av