Sol Skipnes




Vintersavn

  • 09.11.2017, 17:37

Et sted
i minnene dine
og i utkanten av hjertet ditt

håper jeg
at det fortsatt
er et lite oss

som du
nå og da husker
og smiler for deg selv

og savner meg

 

// tekst: Sol Skipnes
// skrevet : 07.03.12






Liksomfremtider

  • 08.11.2017, 18:22

"Håpet er det siste som forlater mennesket.
Men det som er tyngst å bære"
- I taket lyser stjernene

 

En dag, kanskje du endrer mening?

Kanskje var hjertet ditt allerede herjet med så mye, at det ikke ville nyttet. Kanskje var det hjertet mitt som var et lost cause. Kanskje det var årsakene til at det ble slik det nå er. Kanskje vi stoppet opp, kanskje jeg viste for lite initiativ, kanskje du kjempet for mye alene.

Jeg vet ikke lenger om jeg innbilte meg det, men jeg kan sverge jeg så et liksomkontor og latter. Masse latter, sene kvelder, filmer og vin. Papirer overalt, pc'er som alltid var på. Søvnløse netter som sakte gikk over til dag igjen mens vi satt i en bittelitenliksomhybel og lo.

Angrer du noengang i nattermørket eller når du ser meg i øynene. Føler du et streif av skyld? Jeg skriker innvendig, men til tross for det så har ordene stoppet å komme.

Fortsatt ser jeg ting når jeg ser deg i øynene, men jeg holder pusten og tier. En dag vil du gli helt bort fra meg og jeg frykter den dagen. Jeg holder meg fast, kun for å være nær deg en gang til. Kanskje du en dag forsvinner, kanskje du en gang ombestemmer deg og ser meg igjen, slik du så meg da.

En dag ser du kanskje at ingenting jeg ser har endret seg. At når jeg ser deg, så ser jeg det samme jeg så da. Bare enda bedre og jeg ser fortsatt liksomfremtider. Kanskje du en gang vil se min liksomfremtid og si "Du, la oss prøve liksomfremtiden din. La oss gjøre den virkelig"

 

Kanskje.

 

//tekst: Sol Skipnes
//foto: google

Skrevet // 17.03.12






Pray for London

  • 22.03.2017, 22:30

"We live on such a beautiful planet, but in such an ugly world"

 



 






Bok: Mysteriet mamma

  • 07.01.2016, 19:00

 "Dette er fortellingen om Mia. En glad dame som brått og uforklarlig ble psykisk syk da hun var midt i livet. Hun begikk selvmord da Trude var femten år. Nå er Trude voksen, og hun er mamma selv. Hun forsto ikke hva som skjedde med moren sin den gangen. Kan hun forstå mer nå? «Mysteriet mamma» er en datters kjærlighetserklæring til en mor som ikke klarte å leve. Det er en historie om avmakt og håp, sorg og overlevelse. Og om frykten for å våkne en morgen og være en annen enn da man sovnet kvelden før."

Av Trude Lorentzen



"Det er kjempeskummelt å være menneske.
Livet kan skli ut i alle retninger.
Å leve tett på angst og depresjon har skremt meg.
Jeg vet at sykdommen kan ramme tilsynelatende sterke,
glade, vellykkede mennesker.
Brått og voldsomt.
Ingen kan være trygge.
Og ingen som ikke har kjent denne typen smerte i seg selv,
kan forstå den.
Jeg prøver å fornemme hvordan det føles å bli fylt av mørke.
Å miste gleden over å kle seg i tigerklær og drunte i senga.
Ikke makte å leve, ikke engang for å se datteren sin vokse opp,
ikke få vite hvem hun skulle bli.
Å miste seg selv."


Denne boken dere, denne boken brukte jeg lang tid på. Ikke fordi den var dårlig, ikke fordi den var vanskelig å lese. Men fordi jeg gråt så mye av den at øynene mine hovnet opp og jeg fikk vondt i magen. Så jeg måtte legge boken fra meg, og gi meg selv tid til å gråte ut. Og når jeg var ferdig å gråte, så var det fortsatt å vondt i hele meg at jeg ikke kunne lese mer den dagen. Jeg brukte lang tid på den, fordi deler av den var så virkelig for meg. For jeg har sett så mye av det hun så. Jeg ble så fysisk og psykisk sliten av å lese denne boken. Men det er fortsatt ikke en bok jeg ville vært foruten å lese.

Mamma vil for alltid være førtiseks år.
Siden hun døde så ung,
blir hun aldri gammel.
Hun hadde masse framtid igjen.
Resten er en lek med tanker,
hvem hun kunne vært.
Mamma fikk aldri vite hvem jeg ble heller.
Jeg er voksen.
Jeg kommer til å bli eldre enn henne

 

Jeg har sett noen av mine aller nærmeste forsvinne inn i seg selv, mens man prøver alt man kan å holde fast i dem. Jeg har sett at noen ganger klarer ikke hvitfrakkene, alle verdens blå resepter eller et barns kjærlighet å hente dem tilbake. Jeg har vært i flere av øyeblikkene hun beskriver, jeg kjenner de igjen og noen setninger, tanker og følelser kunne likgsågodt vært hentet ut av en av mine egne dagboknotater. Boken var som å få et balltre i magen.

"Hvorfor har du forvillet deg inn i en verden jeg ikke slipper inn i, tenkte jeg.
Jeg svevde jo en gang inne i magen din som en astronaut."


Denne boken er viktig, og samtidig så ufattelig vond. For man vil bare hoppe inn i den og holde 14 år gamle Trude og si at det kommer til å gå bra. Man vil også bare gripe fast i 45 år gamle Mia og si at det er håp og lys i enden av tunellen, man må bare holde lenge nok ut. Holde ut igjennom det ufattelige kalde triste mørket som omslutter en.
Du bør absolutt lese denne, men ikke på et offentlig sted. For jeg er sikker på at du ikke klarer å presse tårene tilbake.


Nå fantes det ingen som hadde hatt meg inne i magen.
 

  • Publisert i Bøker








  • Everybody is at war with something.
    I'm at war with my own heart sometime.

    Navnet er Sol og bostedet er Moss.

    Bloggen skrives av © Sol Skipnes og er underlagt lov om opphavsrett til åndsverk.

    Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Bilder og tekster er private om ikke annet er oppgitt.

    Kontakt: solskipnes(at)gmail(dot)com



    Fortiden


    Bloggdesign av



    hits