Sol Skipnes




Når hjemme aldri har vært et hjem

  • 06.01.2016, 19:00

"My soul is impatient with itself,
as with a bothersome child;
its restlessness keeps growing and is forever the same.
Everything interests me, but nothing holds me"
- Fernando Pessoa
SONY DSC

Jeg tror jeg har hjemlengsel, men jeg husker ikke helt hva et hjem er.
Ikke misforstå. For jeg har et sted å bo. Et sted jeg sover godt om natten, og et sted jeg pynter med
mine ting. Men det er et sted jeg ikke har hengt opp bilder på. Et sted det tok meg over et år å henge opp et bilde.
Det er et sted for meg å bo. Fordi alle trenger det, fire vegger, gulv og et tak. Det er noe av det mest elementære vi behøver,
et sted vi kan skjerme oss fra verden. Jeg har dette.

Men jeg ønsker meg et hjem. Et sted hvor veggene hilser meg velkommen. Et sted jeg kan sitte ned og slappe av,
et sted jeg elsker å få gjester til og et sted hvor familie kan komme og gå som de vil. Ikke misforstå, de kan det i dag også,
men denne rotløsheten jeg har er ekko gangene mine. Rommet er kaldt, og alt er slitent. Ikke slitent som at noe må pusses opp,
men slitsomt som at all energi blir dratt ut av meg.

Jeg bodde i et hjem, men når mamma døde så ble det også hjemsøkt av minner som banket på døren og ville frem på natten.
Når stefaren min flyttet ut, så ble det lytt mellom veggene og til slutt ble dere bare stille. Så når jeg lukket døren for siste gang
så hadde jeg allerede vært hjemløs i siden dagen mamma aldri kom hjem igjen. Jeg har vært tom siden den dagen.

Men jeg vil ha det tilbake. Et sted jeg elsker å være, et sted jeg alltid aller helst vil være før jeg er alle andre steder.
Sannheten er at jeg vet ikke om det er her jeg bor i dag. Jeg tror jeg lengter tilbake til Nord-Norge. Til stedet jeg som 10-åring rømte fra,
er stedet jeg tilhører. Mellom havet og fjellene. Der det er mørkt hele vinteren, men det er greit for når sommeren kommer så er det lyst hele tiden.

Det er så rart å vite, at gatene som skal være gatene mine, ikke er det. Og her jeg burde lagt planer og drømmer for fremtiden, så føler jeg meg så veldig
håpløs og alene. Hvordan endte jeg her? Midt i mellom en fortid som ikke vil slippe grepet på meg og en fremtid som ser så ufattelig mørk ut?
Alt jeg vet er at jeg kan ikke bli her, jeg kan ikke leve midt i mellom og på et eller tidspunkt så vil jeg trekke pusten og kaste meg ut i det,
finne ut hvem jeg egentlig er og hvor jeg egentlig skal fremover. Jeg trenger bare litt mer tid.

 





mediakaos

07.01.2016 kl.08:06

Så trist å lese, samtidig så godt å se at du venter på å ta spranget ut i det :) Masse lykke til! Hjemmet kommer før du aner det.

Sol

07.01.2016 kl.21:20

mediakaos: Takk :)

Skriv en ny kommentar






Everybody is at war with something. I'm at war with my own heart sometime.
Everybody is at war with something.
I'm at war with my own heart sometime.

Navnet er Sol og bostedet er Moss.

Bloggen skrives av © Sol Skipnes og er underlagt lov om opphavsrett til åndsverk.

Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Bilder og tekster er private om ikke annet er oppgitt.

Kontakt: solskipnes(at)gmail(dot)com



Fortiden


Bloggdesign av



hits