Sol Skipnes




Kan man savne noen man ikke har sett i sitt nye liv?

  • 08.01.2016, 23:10

"It kills me sometimes, how people die."
- Markus Zusak


I går leste jeg noe overraskende og så ufattelig trist på Facebook. En jeg en gang hang ufattelig mye med på slutten av ungdomsskolen og begynnelsen av videregående er død. Og det er så lenge siden, så ufattelig lenge siden vi sist så hverandre. Det er et helt liv siden. Jeg har gått siden jeg leste at hun har gått bort med en slik ufattelig vondt klump i kroppen. Den har satt seg i fibrene i skjelettet mitt og jeg merker at det tidvis er tungt å puste. På et tidspunkt så gråt jeg også, over at vi lot oss selv miste kontakten, livet hun aldri mer få leve, at hun ikke skal se høsten komme eller kjenne våren returnere med fuglekvitter og se alt komme til live igjen. Men aller mest gråt jeg for jenta hennes. Som aldri skal få ha kjærlighetssorg og kunne komme hjem å fortelle mamma om det, som må lære seg å bli en kvinne i en verden som er så kald, uten en mamma å lene seg på. For alle høytidene hun skal måtte oppleve, for alle kampene hun skal havne i, og for alle seirene hun skal vinne. Resten av livet sitt skal hun leve, med minner av en mamma som vil blekne. For frykten hun kommer til å føle dagen hun sliter med å huske stemmen, eller lukten av henne. For dagene hun glemmer at mamma ikke lenger er her og hun har lyst til å si noe til henne.

Det er så lenge siden jeg så henne sist, jeg møtte aldri henne i sitt nye liv. Jeg vet kun at hun har en datter fra forbipasserende felles bekjente. Hun og jeg har levd flere liv siden vi så hverandre sist og nå kommer vi aldri mer til å møte hverandre. Ikke tilfeldigvis krysse hverandres veier ved en tilfeldighet. Ikke love å ta en kaffe, for kanskje aldri å gjøre det. Aldri er en ufattelig lang tid å tenke på. Aldri er et ord uten håp.

Det slo meg så kraftig, fordi jeg med jevne mellomrom har tenkt på henne. Fordi noen sa noe, fordi jeg møtte noen, fordi jeg har skrevet om mennesker som bare mister hverandre uten å vite hvorfor eller hvordan. Hun er i de tekstene, og i minnene mine. Hun er jenta som avsluttet alle tekstmeldinger med "ed <3" som stod for jeg elsker deg. Fordi det var nettopp slik hun var. Hun virkelig, oppriktig og helt ekte elsket vennene sine. Og for et helt liv siden så var jeg en av vennene hennes, før livet kom imellom oss, før vi gikk hver vår vei. Det var ingenting som skjedde, men vi gikk fra å snakke sammen flere ganger i uken, til å bli facebookbekjente og ende opp med å bli mennesker som engang kjente hverandre.

Allikevel føler jeg sorg. Over hele livet, over alt som har vært og alt som aldri skal bli. For familien hennes, søsken, kjæreste, venner, foreldre og aller mest den lille jenta hennes. Livet er så brutalt og kort. For noen er livet så veldig kortere enn det er for andre. Det svir i dag. Når så mange mennesker kun er slemme mot andre våkner opp dag etter dag, og så går de gode sjelene, sakte men sikkert bort. Og i dette tilfellet, så altfor fort bort. Det er vel grunn til at sitatet "i morgen ble altfor fort i går" er blitt en klisje. De har en stygg uvane med å stemme, og de slår deg i magen med et balltre, når du aller minst forventer det.

Så jeg gråt, for tiden vi en gang hadde, for livet hun og datteren aldri får, for muligheten til å møtes igjen faktisk er borte for godt. Jeg gråt for familien hennes som må leve med at de har mistet en umistelig person, som har levd et helt liv, men samtidig aldri rukket å starte livet sitt. For det er slikt som skjer når unge dør. Kanskje har man levd mange liv, men man har ikke levd alt man kunne og skulle levd.

Det er så altfor sant at i morgen blir altfor fort i går.

Du vil bli så savnet, så ufattelig mye savnet av så mange mennesker.
Dans med englene kjære Silje.

 

ed <3





Kristin

08.01.2016 kl.23:25

Utrolig trist å lese :(

Sol

08.01.2016 kl.23:26

Kristin: <3

Norskpaki

09.01.2016 kl.01:44

Jeg ble litt bitter av å lese innlegget, For selv om du sier at det var ingen grunn til at dere mistet kontakt, Så er det som regel en grunn. vokst fra hverandre eller blitt for opptatt av seg og sitt, fått seg kjæreste som prioriteres, livet forandrer seg.

Og med det kan jeg si at, folk som lever blir ikke verdsatt! Når du er i stand til å føle den dype sorgen som du her på står at du føler, da må kjærligheten til denne personen være like stor! Og hvis vi da påstår at en person du har vokst opp med betydde så mye... og du virkelig satte pris på menneske som var i livet ditt engang, så hadde du nok møtt henne...

For i det nye perfekte livet, der du ikke har plass til de som en gang var dine venner! For Hvert menneske du er i kontakt med gjennom livet legger igjen et minne, om du vil det eller ikke. Og helt klart blir du lei deg når en du hadde minner med blir borte,

Du har tid til å skrive artikkelen om denne personen, men hvis hun hadde vært i livet. Hadde du nok ikke tenkt på henne engang, for hun passer ikke inn i ditt nye liv :|

til slutt vil jeg bare si at denne kritikken er retta mot folk som ikke vet å verdsette levende menneske, for de er mange, og når du kan føle smerten av å ha mista henne. Forstår du sikkert hvorfor jeg sier det jeg sier.

God bedring!

Sol

09.01.2016 kl.01:53

Norskpaki: Jeg tror mennesker gror fra hverandre. Man finner en annen interesse som tar mer og mer tid, og før man innser det så har dagene siden man sist så hverandre gått over til uker og så endret det seg til måneder og en dag så går det år. Noen ganger er det trist, og andre ganger er det meningen.

Jeg sa aldri at jeg har vokst opp med henne, jeg sa at for en altfor kort periode så betydde hun veldig mye for meg. Vi var mye sammen en liten periode, men jeg har flyttet så mye i løpet av livet mitt, så jeg vet ikke hva det å vokse opp med noen betyr. Jeg har aldri rukket det.

Hva perfekt liv angår så har jeg ikke så mye å si, for jeg hører andre snakke om det og jeg er fullstendig klar over at andre dropper mennesker for å leve et perfekt liv. Jeg vet bare ikke hva det er. For øvrig så har jeg tenkt på henne med jevne mellomrom, som jeg tenker på alle jeg har brydd meg om en gang streifer tankene mine. Det har bare aldri vært naturlig å ta kontakt med henne igjen. Fordi vi vokste fra hverandre og inn i nye liv med nye venner.

Jeg synes det er ufattelig trist at hun ikke lenger er her, fordi jeg var veldig glad i henne en periode, men aller mest så synes jeg så ufattelig synd på familien hennes og vennene hun nå hadde i livet sitt. Jeg tor alle som engang har kjent som har gått bort har kjent den sorgen.

Ida Marie

09.01.2016 kl.02:04

Faen. Nå griner jeg og tenker at viss jeg ikke sender min barndoms beste venn en melding og sier at jeg fuckings elsker henne nå kommer hun aldri til å få vite det. Vi har også falt fra hverandre, nå prates vi ikke mer, men hun var det viktigste mennesket i livet mitt så veldig lenge, og jeg hadde aldri vært her jeg er idag uten henne.

Norskpaki

09.01.2016 kl.02:05

Takk for at du påpeker at dere vokste fra hverandre, da gir det mer mening!

Sol

09.01.2016 kl.02:08

Ida Marie: Gjør det. Bare send henne meldingen. Ikke et eneste menneske kan noen gang få høre for ofte hvilken positiv betydning de har hatt på livet til noen. Selv lenge etter man har mistet kontakten.

Sol

09.01.2016 kl.02:14

Norskpaki: Jeg tenkte ikke over at det ikke kom frem i teksten. Det var aldri noe som gjorde at vi ikke snakket sammen lenger, annet enn at en dag hadde vi hvert vårt liv på hvert vårt sted.

Norskpaki

09.01.2016 kl.02:21

Jeg har i grunn tatt et oppgjør idag , har ikke så mange venner, men de jeg har har faktisk fått høre fra meg, og de som har kuttet meg ut har fått høre at jeg også kutter dem ut, og den kjipe følelsen de har gitt meg under prosessen. For nå som vi ikke skal være i kontakt lenger, gir jeg faen i hva de tenker om meg,

Også kom jeg i tillegg over denne artikkelen, og ble litt revet med :)

Sol

09.01.2016 kl.02:25

Norskpaki: Slike oppgjør er deilig å ta. Hvorfor skal man ha de man ikke trenger. Det er en ting å gli fra hverandre, fordi man en dag ikke har de samme intressene lenger. Det er en helt annen ting å være med noen som gir en uggen følelse i hele seg.

Håper det går bra med deg etter oppgjøret ditt. Man trenger ikke mennesker som drar en ned :)

Norskpaki

09.01.2016 kl.02:32

Jeg har det greit! og har lovet meg selv, at selvom jeg føler meg som den mest ensomme personen på jorda, så skal jeg ikke ta kontakt med disse folka igjen :)

Sol

09.01.2016 kl.03:08

Norskpaki: Det er bedre på være ensom alene, enn ensom i et rom fult av folk.

Skriv en ny kommentar






Everybody is at war with something. I'm at war with my own heart sometime.
Everybody is at war with something.
I'm at war with my own heart sometime.

Navnet er Sol og bostedet er Moss.

Bloggen skrives av © Sol Skipnes og er underlagt lov om opphavsrett til åndsverk.

Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Bilder og tekster er private om ikke annet er oppgitt.

Kontakt: solskipnes(at)gmail(dot)com



Fortiden


Bloggdesign av



hits