Sol Skipnes




En historie om barnevernsansatte

  • 29.03.2016, 08:33


 

Startet dagen i dag med et veldig personlig innlegg på facebook. Ettersom jeg nå har lagt det ut der, så kan jeg liksågodt legge det ut her også. Slik at noen av dere også kan få en oppvekker om noen av de som arbeider i barnevernet.

I dag tenker jeg å starte dagen med et veldig langt og et veldig personlig innlegg om barnevernsansatte og hvor mye innvirkning de kan ha på mennesker. Jeg slenger også med et bilde av meg selv. Det ble tatt en eller annen 17. mai. For cirka 20 år siden. Den jenta du ser på bildet, er den jenta som møtte disse to kvinnene langt oppe i Nord. Håper du tar deg tiden til å lese det.
 
Det skrives så mye om barnevernet om dagen. Noe godt og mye som er ille. Jeg har sett begge deler. Jeg har sett barnevernet være til stede der de trengs. Jeg har sett de trekke seg unna der det var best og jeg har sett de snuble og ødelegge når de burde gjort bedre.
 
Men det er egentlig ikke det jeg ville skrive om i dag. I dag skal jeg være langt mer personlig enn det jeg noen gang har vært.
Noen på denne vennelisten min her inne på Facebook vet at jeg kommer fra litt røffere bakgrunn enn mange andre, noen aner det ikke og noen har vel skjønt at jeg ikke alltid har hatt det helt enkelt i løpet av livet.
 
I dag vil jeg skrive om enkeltmenneskene som jobber i barnevern og sosialtjenestene. Jeg vil si noen ord om hverdagsheltene. De som kommer på jobb hver dag til tross for at de kommer til å bli kalt stygge ord og navn. Til tross for at systemene jobber mot dem og de ikke får gjort det de kan og de vil. De som ender som skyldebukker når verden rundt andre raser sammen.
For når alt kommer til alt, så er de mennesker som drar hjem med hele verden på skuldrene sine og sliter med at de ikke fikk gjort nok denne dagen heller.
 
I dag vil jeg takke dere. Dere som står opp hver dag og jobber. Jobber for å få barn ut av dårlige hjem, jobber for å få kvinner og menn ut av voldelige forhold, jobber for å få barn tilbake til foreldrene sine, jobber mot skjemaer, mot sjefene sine, mot dårlig foreldre, mot for korte og for lange frister og noen ganger mot hele verden.
 
Jeg er ikke ute etter å skape en debatt om hva som bør endres. Jeg vil sende en hyllest. En hyllest til kvinnen fra sosialtjenesten, hun jeg aldri kunne fordra, fordi stemmen hennes var for høy, hun var for direkte og det virket som hun glemte at jeg bare var et barn. Jeg vet ikke alt som skjedde, for jeg var et barn, men jeg vil takke henne. Fordi Mamma var så ufattelig takknemlig for henne. For henne som skrek for høyt og sa ting rett ut. Hun ropte så høyt og så lenge at en dag når jeg var 10 år så satt Mamma og jeg på et fly som tok oss tilbake til Østfold igjen. Jeg forlot kanskje mange gode venner der, men Mamma og jeg forlot en mann ved navn fluesoppen som tror det å slenge kvinner i veggen og bruke de som boksebag er helt okei. Vi forlot tomme ølflasker, mange pusekatter, hunden ved navn Rex, knuste vinduer, glass og asjetter, dører som smalt for hardt igjen, baderomsdøren med det knuste håndtaket og veldig mange andre dårlige minner.
 
Mamma glemte aldri hun som skrek så høyt, fordi hun visste. At skrikingen hennes fikk oss bort og reddet oss. Så jeg vil si takk til henne, som brukte fire år på å skrike. Jeg vet hun gjorde så veldig mye mer enn å rope, men det er så mange ting jeg har glemt fra den tiden. Så jeg vil si takk for at Mamma sa at skrikedama møtte opp på jobb hver dag, for å få oss til å flytte vår vei slik at vi skulle få det bra.
 
Jeg vil si takk til hun andre. Hun som var på alderen til mamma med en jente på min alder. Hun som alltid passet på meg og tok meg med på ting. Ikke fordi hun måtte, men fordi hun så at jeg trengte en hand å holde i. Så hun tok hånda mi og passet på meg. Lot meg leke med hennes jente hjemme hos henne slik at jeg kunne få lov til å være et barn jeg også. Jeg vil takke henne. For en gang når det hvite huset på toppen av bakken ble en skikkelig krigssone og jeg som et barn i krigen var nødt til å bli umiddelbart evakuert så tok hun hånden min og kjørte meg hjem til henne og lot meg være der frem til det var trygt å dra hjem. Jeg husker ikke lenger hvor lenge jeg var der, om det var en uke eller seks. Men jeg husker at jeg ble kjørt på fotballkamper og jeg kunne gå på skolen der vennene mine var og jeg hadde en jeg kunne leke med. Jeg husker at hun ordnet meg på håret og jeg husker jeg midt opp i alt det vonde var trygg. Jeg fikk lov til å gi klemmer til noen som oppriktig brydde seg om meg. For det var ikke noe hun måtte gjøre. Det ble bare gjort. Så istedenfor å ta meg i hånda og føre meg i en bil som ville kjørt meg til fremmende mennesker, så passet hun på meg. Langt utover det som står skrevet i stillingsinstruksen til en barnevernsansatt.
 
Jeg vil så gjerne si takk til disse to og så vil jeg innstendig be dere andre om å kutte ut navnkalling om alle i barnevernet. For når dere kategoriserer alle ansatte, så er dere med på å dra disse to inn i denne drittkastingen og det er faktisk ikke greit.
 
Grunnen til at jeg skriver dette er også for at dere som står utenfor og ikke vet hva dere helt tenker om barnevernet og de ansatte, dere trenger å vite om disse to. Dere trenger å vite, at når de som skriker at barnevernet kun består av idioter, de tar feil.
For det finnes mange flere versjoner av disse to. De som roper så høyt, at man en dag ikke drar hjem fluesopper som bruker kvinner som dørmatter og roper til barn som ikke har gjort noe galt. Til de som holder åtte år gamle jenter i hånden og passer på at hun midt i det vonde også klarer å være det hun er, en åtte år gammel jente med skolevenninner og barbiedukker.
 
Jeg ville bare si takk i dag, til disse to. For hadde ikke disse to valgt akkurat de jobbene de gjorde, eller om de sluttet den første dagen de ble kalt navn, så ville ikke de vært der når Mamma og jeg trengte dem. Da hadde det vært noen andre der, noen som kanskje ikke orket å rope så høyt og noen som ikke likte å holde fremmende barn i hånden.
 
Hadde ikke de vært der da, så vet ikke jeg hvor jeg hadde vært nå.
Så tusen takk til alle hverdagsheltene der ute, som kommer på jobb til tross for sinte leserinnlegg, trusler og navnkalling. Dere betyr noe og jobben dere gjør er viktig.
 




evenhovland

29.03.2016 kl.09:13

Fantastisk innlegg. Jeg er så enig med deg. Det er mye man kan si om systemet, det er ikke alltid det fungerer like bra. Menneskene som jobber i BV og lignende er stort sett mennesker med lyst og iver, som ønsker å gjøre en forskjell. De får mye drit, og de er helter som klarer å håndtere det!

Sol Skipnes

29.03.2016 kl.09:21

evenhovland: Tusen takk. Nettopp det jeg vil frem til. Det er greit å være uenig med de, det er greit å stille spørsmål om hvordan etaten bør være bygd opp og det er greit å være bitre på de som tar feil. Det finnes alltid et og annet råttent eple i ethvert yrke. Men det er ikke greit å ta alle under en kam. For det er så mange som kaster inn håndkleet og sfor mange skrikeansatte og flette håret-ansatte der ute som forsvinner. For de orker ikke det ikke mer og vi trenger de der til å passe på de barna som trenger det.

liemor

29.03.2016 kl.13:36

Hei. Ville bare legge igjen en liten hilsen :) Driver selv å utdanner meg til barnevernspedagog og det var fine ord og et flott innlegg.

Sol Skipnes

29.03.2016 kl.14:45

liemor: Tusen takk :) Lykke til med utdanningen. Du velger et viktig og bra yrke :)

Bjørg

30.03.2016 kl.22:35

Takk for at du, som selv har vært under barnevernets omsorg, skryter av dem. Det er så alt for mange som bare tror at de vil ødelegge for barn og foreldre. Ja, jeg tror at barnevernet har gjort feil noen ganger, men i de fleste tilfeller er det veldig bra at de kommer inn i bildet. Jeg har selv et verv for dyrevernnemnda, og du aner ikke hvor mye stygt jeg er blitt kalt :-)

Skriv en ny kommentar






Everybody is at war with something. I'm at war with my own heart sometime.
Everybody is at war with something.
I'm at war with my own heart sometime.

Navnet er Sol og bostedet er Moss.

Bloggen skrives av © Sol Skipnes og er underlagt lov om opphavsrett til åndsverk.

Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Bilder og tekster er private om ikke annet er oppgitt.

Kontakt: solskipnes(at)gmail(dot)com



Fortiden


Bloggdesign av



hits