Sol Skipnes




Conversations that never will happen

  • 05.06.2016, 09:26

Det er lenge siden vi har pratet sammen. Skikkelig pratet sammen. Du og jeg. En til en. Det er så mye som har skjedd siden vi så hverandre sist. Ting som har endret seg, mennesker som har forandret seg. Jeg har forandret meg og jeg har den følelsen nå av at jeg fortsetter å forandre meg. Jeg vet ikke helt hva jeg vil lenger, jeg trodde jeg hadde en plan ? men den er blitt så diffus og jeg husker ikke lenger hva den var.

Hvordan går det med deg egentlig? Hvordan er det der du er nå og hvor er du egentlig? Du sa aldri hvor du skulle, du bare dro av sted så sykt fort. Jeg rakk liksom ikke snu meg før du forsvant ut døren uten å se deg tilbake. I lang tid trodde jeg du tullet. Ventet på at du skulle komme tilbake og si at det ikke var noe for deg. Men du kom aldri tilbake og jeg starter vel å innse at du faktisk har reist for godt, men det betyr ikke at jeg aksepterer det. Jeg kommer nok aldri til å akseptere det.

Jeg driver nå fortsatt å leter etter meg selv, håper jeg finner meg selv snart. For jeg har denne følelsen av at det er et sted jeg må være, et sted annet enn her jeg er nå. Men jeg kan ikke for harde livet finne ut hvor, hvorfor eller hvordan jeg skal komme meg dit. Jeg tenker ofte på deg. Selv om jeg ikke tenker på deg hele tiden lenger, så tenker jeg på deg flere ganger om dagen. Noen dager mer enn andre og andre dager mindre igjen. Det kommer og går i bølger.

Men det går aldri en dag uten at jeg tenker på deg.

Jeg var irritert på deg i begynnelsen, selv om jeg vet det ikke var din feil. Det var bare så sabla idiotisk at du brått måtte dra. Selv om jeg vet du gjerne skulle kommet hjem igjen. Men det er vel slik livet skal være, noen ganger må man bare ta en annen vei og man må bare ta den der og da.

Nå og da så ser jeg deg, ikke slik at du står foran meg slik du pleide. Det går jo ikke, men allikevel så ser jeg deg. For noen sekunder, jeg merker parfymen din og jeg har deg i utkanten av øyekroken min. Allikevel er du borte hver gang jeg snur meg for å rope etter deg. Akkurat som du har løpt din vei. Det hadde vært fint om du tok deg litt lenger tid neste gang. Hadde jo vært hyggelig om du tok deg tid til en prat, om enn for noen minutter. Men jeg forstår jo at det ikke passer.

Skulle gjerne fortalt deg alle tingene som skjer i livet mitt nå. Alt som har skjedd. Og så hadde det vært kjekt med en oppdatering fra deg. Hvordan det står til med familien og slikt. Høre om de hilser til oss andre og så kunne du ha overbringt en hilsen til dem.

Men jeg ser jo at det ikke er mulig.

Er mye mer som du burde vite. Men det nytter ikke å tenke på det hvert eneste sekund av livet mitt. For som Bon Jovi sang ?It?s my life and it?s now or never. I ain?t going to live forever? Favorittsangen din, en av mange. Favorittsangen vår.

Når jeg hører deg sangen, så tenker jeg på Bon Jovi konserten, Osloturen, julen du fikk billettene, hele turen, afterparty med Billy Falcon, øl, autografer, sommer og regn. Men mest av alt så husker jeg hvor glade vi var, hvor lykkelige vi var. Hvor levende vi var i det øyeblikket. Det var en ufattelig bra tur og jeg må nå si at det var ufattelig kult av presten å la oss spille den i begravelsen din. Det likte jeg veldig godt.

Savner deg Mamma.





reliine

09.06.2016 kl.13:11

Ting forandrer seg og dette er trist :(

Skriv en ny kommentar






Everybody is at war with something. I'm at war with my own heart sometime.
Everybody is at war with something.
I'm at war with my own heart sometime.

Navnet er Sol og bostedet er Moss.

Bloggen skrives av © Sol Skipnes og er underlagt lov om opphavsrett til åndsverk.

Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Bilder og tekster er private om ikke annet er oppgitt.

Kontakt: solskipnes(at)gmail(dot)com



Fortiden


Bloggdesign av



hits