hits






Sol Skipnes




Fullfør 2018

  • 01.01.2018, 18:54

FULLFØR

Ordet jeg tar med meg inn i 2018 er fullfør. Fullfør det jeg ønsker å gjøre, fullfør det jeg starter på. Fullfør, fullfør og atter fullfør.

Selv om det midtveis inn ikke lenger er gøy, selv om det er andre ting som skal gjøres.

Fullfør.

Min verste uvane er at jeg starter med noe som er morsomt og interessant og halvveis inn så kaster jeg det bort for å leke med noe annet som skinner. Jeg er som et lite barn på det punktet. Helt ubrukelig for å være helt ærlig.

Jeg har startet og hoppet av trening, fotball, studier, bøker og så mye annet. Fordi på ett eller annet tidspunkt så bare vil jeg ikke lenger. Jeg startet med scrapbooking, kutta det ut, skulle lage smykker, kutta det ut, skulle bli mer åndelig, kutta det ut.

Mer eller mindre alle små prosjekter som ikke involverer jobb er jeg utrolig god til å bare kutte ut og gi faen i. Det orker jeg ikke lenger.

De tre siste månedene av 2017 opplevde jeg å være latterlig mye syk, få hjertet mitt til de grader grusa ned i sanden og hoppa på og generelt alt som kunne gå galt gikk galt.

Jeg starter dermed 2018 i halvveis form, fortsatt med følelsene mine hos en som ikke lenger orker å se på meg i mer enn to sekunder når vi møtes og fortsatt uggen form. Allikevel så starter jeg året med en ny form for forståelse og en helt ny motivasjon. Uansett hva som skjer i år ? så skal jeg fokusere på en ting og det er å fullføre hva enn jeg går for i år.

Jeg håper du også velger å fullføre det du kommer over i løpet av året. Jeg håper også du slipper å få følelsene dine kjørt igjennom en kjøttkvern.






En historie om barnevernsansatte

  • 29.03.2016, 08:33


 

Startet dagen i dag med et veldig personlig innlegg på facebook. Ettersom jeg nå har lagt det ut der, så kan jeg liksågodt legge det ut her også. Slik at noen av dere også kan få en oppvekker om noen av de som arbeider i barnevernet.

I dag tenker jeg å starte dagen med et veldig langt og et veldig personlig innlegg om barnevernsansatte og hvor mye innvirkning de kan ha på mennesker. Jeg slenger også med et bilde av meg selv. Det ble tatt en eller annen 17. mai. For cirka 20 år siden. Den jenta du ser på bildet, er den jenta som møtte disse to kvinnene langt oppe i Nord. Håper du tar deg tiden til å lese det.
 
Det skrives så mye om barnevernet om dagen. Noe godt og mye som er ille. Jeg har sett begge deler. Jeg har sett barnevernet være til stede der de trengs. Jeg har sett de trekke seg unna der det var best og jeg har sett de snuble og ødelegge når de burde gjort bedre.
 
Men det er egentlig ikke det jeg ville skrive om i dag. I dag skal jeg være langt mer personlig enn det jeg noen gang har vært.
Noen på denne vennelisten min her inne på Facebook vet at jeg kommer fra litt røffere bakgrunn enn mange andre, noen aner det ikke og noen har vel skjønt at jeg ikke alltid har hatt det helt enkelt i løpet av livet.
 
I dag vil jeg skrive om enkeltmenneskene som jobber i barnevern og sosialtjenestene. Jeg vil si noen ord om hverdagsheltene. De som kommer på jobb hver dag til tross for at de kommer til å bli kalt stygge ord og navn. Til tross for at systemene jobber mot dem og de ikke får gjort det de kan og de vil. De som ender som skyldebukker når verden rundt andre raser sammen.
For når alt kommer til alt, så er de mennesker som drar hjem med hele verden på skuldrene sine og sliter med at de ikke fikk gjort nok denne dagen heller.
 
I dag vil jeg takke dere. Dere som står opp hver dag og jobber. Jobber for å få barn ut av dårlige hjem, jobber for å få kvinner og menn ut av voldelige forhold, jobber for å få barn tilbake til foreldrene sine, jobber mot skjemaer, mot sjefene sine, mot dårlig foreldre, mot for korte og for lange frister og noen ganger mot hele verden.
 
Jeg er ikke ute etter å skape en debatt om hva som bør endres. Jeg vil sende en hyllest. En hyllest til kvinnen fra sosialtjenesten, hun jeg aldri kunne fordra, fordi stemmen hennes var for høy, hun var for direkte og det virket som hun glemte at jeg bare var et barn. Jeg vet ikke alt som skjedde, for jeg var et barn, men jeg vil takke henne. Fordi Mamma var så ufattelig takknemlig for henne. For henne som skrek for høyt og sa ting rett ut. Hun ropte så høyt og så lenge at en dag når jeg var 10 år så satt Mamma og jeg på et fly som tok oss tilbake til Østfold igjen. Jeg forlot kanskje mange gode venner der, men Mamma og jeg forlot en mann ved navn fluesoppen som tror det å slenge kvinner i veggen og bruke de som boksebag er helt okei. Vi forlot tomme ølflasker, mange pusekatter, hunden ved navn Rex, knuste vinduer, glass og asjetter, dører som smalt for hardt igjen, baderomsdøren med det knuste håndtaket og veldig mange andre dårlige minner.
 
Mamma glemte aldri hun som skrek så høyt, fordi hun visste. At skrikingen hennes fikk oss bort og reddet oss. Så jeg vil si takk til henne, som brukte fire år på å skrike. Jeg vet hun gjorde så veldig mye mer enn å rope, men det er så mange ting jeg har glemt fra den tiden. Så jeg vil si takk for at Mamma sa at skrikedama møtte opp på jobb hver dag, for å få oss til å flytte vår vei slik at vi skulle få det bra.
 
Jeg vil si takk til hun andre. Hun som var på alderen til mamma med en jente på min alder. Hun som alltid passet på meg og tok meg med på ting. Ikke fordi hun måtte, men fordi hun så at jeg trengte en hand å holde i. Så hun tok hånda mi og passet på meg. Lot meg leke med hennes jente hjemme hos henne slik at jeg kunne få lov til å være et barn jeg også. Jeg vil takke henne. For en gang når det hvite huset på toppen av bakken ble en skikkelig krigssone og jeg som et barn i krigen var nødt til å bli umiddelbart evakuert så tok hun hånden min og kjørte meg hjem til henne og lot meg være der frem til det var trygt å dra hjem. Jeg husker ikke lenger hvor lenge jeg var der, om det var en uke eller seks. Men jeg husker at jeg ble kjørt på fotballkamper og jeg kunne gå på skolen der vennene mine var og jeg hadde en jeg kunne leke med. Jeg husker at hun ordnet meg på håret og jeg husker jeg midt opp i alt det vonde var trygg. Jeg fikk lov til å gi klemmer til noen som oppriktig brydde seg om meg. For det var ikke noe hun måtte gjøre. Det ble bare gjort. Så istedenfor å ta meg i hånda og føre meg i en bil som ville kjørt meg til fremmende mennesker, så passet hun på meg. Langt utover det som står skrevet i stillingsinstruksen til en barnevernsansatt.
 
Jeg vil så gjerne si takk til disse to og så vil jeg innstendig be dere andre om å kutte ut navnkalling om alle i barnevernet. For når dere kategoriserer alle ansatte, så er dere med på å dra disse to inn i denne drittkastingen og det er faktisk ikke greit.
 
Grunnen til at jeg skriver dette er også for at dere som står utenfor og ikke vet hva dere helt tenker om barnevernet og de ansatte, dere trenger å vite om disse to. Dere trenger å vite, at når de som skriker at barnevernet kun består av idioter, de tar feil.
For det finnes mange flere versjoner av disse to. De som roper så høyt, at man en dag ikke drar hjem fluesopper som bruker kvinner som dørmatter og roper til barn som ikke har gjort noe galt. Til de som holder åtte år gamle jenter i hånden og passer på at hun midt i det vonde også klarer å være det hun er, en åtte år gammel jente med skolevenninner og barbiedukker.
 
Jeg ville bare si takk i dag, til disse to. For hadde ikke disse to valgt akkurat de jobbene de gjorde, eller om de sluttet den første dagen de ble kalt navn, så ville ikke de vært der når Mamma og jeg trengte dem. Da hadde det vært noen andre der, noen som kanskje ikke orket å rope så høyt og noen som ikke likte å holde fremmende barn i hånden.
 
Hadde ikke de vært der da, så vet ikke jeg hvor jeg hadde vært nå.
Så tusen takk til alle hverdagsheltene der ute, som kommer på jobb til tross for sinte leserinnlegg, trusler og navnkalling. Dere betyr noe og jobben dere gjør er viktig.
 





Når engler har bursdag

  • 15.03.2016, 23:42

"My mother taught me about the power of inspiration and courage, and she did it with a strength and a passion that I wish could be bottled"

Nå som denne dagen går mot slutten, så vil jeg bruke den siste halvtimen til å si gratulerer med dagen verdens beste Mamma. I dag skulle du blitt 49 år. Meningen var at venner og familie fra fjern og nær skulle ringe deg og synge hurra for deg med sine falske stemmer. Jeg skulle danset rundt deg og i god Sol Skipnes-stil skulle jeg med min ekstraordinære stemme diktet opp en bursdagssang som sikkert hadde inneholdt noen fraser som gikk ut på at det i dag bare er 356 dager til du fylte 50 år og du i god Mammastil skulle diktet opp noen banneord til meg. Okei da, la oss ikke tulle - alle hadde fått liksombanneordene dine og du hadde hardnakket påstått at du var 29 år.

Men det har ikke vært noen liksombanneord i dag, eller falske og ekstraordinære sangstemmer. Ikke noen fra fjern og nær som har ringt for å gratulere og mobbe deg. Det er heller ikke 365 dager til du fyller 29 år og omtrent 7665 dager. For du kommer alltid til å være 45 år og fordi du døde så ung, så blir du aldri gammel. Selvom du skulle hatt masse fremtid igjen, så har du ikke det.

Men jeg vil allikevel si gratulerer med dagen til verdens beste Mamma. Jeg håper du danser utover natten med englene og spiller Bon Jovi litt høyere. For det skal jeg gjøre. For du er absolutt ikke glemt.

Savner deg ❤










Everybody is at war with something.
I'm at war with my own heart sometime.

Navnet er Sol og bostedet er Moss.

Bloggen skrives av © Sol Skipnes og er underlagt lov om opphavsrett til åndsverk.

Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Bilder og tekster er private om ikke annet er oppgitt.

Kontakt: solskipnes(at)gmail(dot)com



Fortiden


Bloggdesign av