Sol Skipnes




En gratulasjon til den andre siden

  • 17.03.2017, 00:26

"Vi trodde vi hadde ubegrenset tid sammen. Tid til å si hverandre det vi ønsket å si, tid til å gi hverandre det vi ville gi, tid til å gjøre det vi ville gjøre sammen. Det var alltid en dag i morgen. Nå er det ikke det".

15. mars så fylte Mamma 50 år. Det vil si, hun skulle fylt 50 år. Men verden ville det anderledes.



I dag skulle du egentlig fått en kake av meg og jeg skulle ha plassert 50 lys på den kun for å irritere vettet av deg. Jeg skulle minnet deg på at jeg fortsatt bare er i 20-årene fortsatt og du skulle bedt meg ryke og reise og du hadde sikkert kastet noen av de lysene etter meg.

I dag skulle du fått mange, mange, mange klemmer og hele slekta skulle mobbet deg fordi du i dag skulle vært offisielt halvveis til hundre.

Men verden gjorde det slik at du aldri nådde halvveis til hundre, jeg skal ikke mobbe deg og du skal ikke få masse klemmer. I dag er bare en av mange bursdager du aldri lenger skal oppleve og for meg er denne dagen alltid en grusom påminnelse på at jeg aldri har deg å ringe til lenger. Ikke for de store eller de små tingene.

I dag er en sånn dag hvor man kommer på alle små tingene, de man trodde var ubetydelige, men viste seg å være innmari store. I dag er dagen man husker på at man ikke vil ha hverandre for alltid og noen ganger så har man ikke hverandre til man er gamle og grå.

Jeg håper du er ute ett eller annet sted og jeg håper det er bedre der enn det er her. Og jeg håper du spiser kake. For ingen steder kan være bedre enn denne verden om den ikke har kake.

Gratulerer med 50-års dagen Mamma.

Jeg savner deg, jeg savner deg.

 

 






Conversations that never will happen

  • 05.06.2016, 09:26

Det er lenge siden vi har pratet sammen. Skikkelig pratet sammen. Du og jeg. En til en. Det er så mye som har skjedd siden vi så hverandre sist. Ting som har endret seg, mennesker som har forandret seg. Jeg har forandret meg og jeg har den følelsen nå av at jeg fortsetter å forandre meg. Jeg vet ikke helt hva jeg vil lenger, jeg trodde jeg hadde en plan ? men den er blitt så diffus og jeg husker ikke lenger hva den var.

Hvordan går det med deg egentlig? Hvordan er det der du er nå og hvor er du egentlig? Du sa aldri hvor du skulle, du bare dro av sted så sykt fort. Jeg rakk liksom ikke snu meg før du forsvant ut døren uten å se deg tilbake. I lang tid trodde jeg du tullet. Ventet på at du skulle komme tilbake og si at det ikke var noe for deg. Men du kom aldri tilbake og jeg starter vel å innse at du faktisk har reist for godt, men det betyr ikke at jeg aksepterer det. Jeg kommer nok aldri til å akseptere det.

Jeg driver nå fortsatt å leter etter meg selv, håper jeg finner meg selv snart. For jeg har denne følelsen av at det er et sted jeg må være, et sted annet enn her jeg er nå. Men jeg kan ikke for harde livet finne ut hvor, hvorfor eller hvordan jeg skal komme meg dit. Jeg tenker ofte på deg. Selv om jeg ikke tenker på deg hele tiden lenger, så tenker jeg på deg flere ganger om dagen. Noen dager mer enn andre og andre dager mindre igjen. Det kommer og går i bølger.

Men det går aldri en dag uten at jeg tenker på deg.

Jeg var irritert på deg i begynnelsen, selv om jeg vet det ikke var din feil. Det var bare så sabla idiotisk at du brått måtte dra. Selv om jeg vet du gjerne skulle kommet hjem igjen. Men det er vel slik livet skal være, noen ganger må man bare ta en annen vei og man må bare ta den der og da.

Nå og da så ser jeg deg, ikke slik at du står foran meg slik du pleide. Det går jo ikke, men allikevel så ser jeg deg. For noen sekunder, jeg merker parfymen din og jeg har deg i utkanten av øyekroken min. Allikevel er du borte hver gang jeg snur meg for å rope etter deg. Akkurat som du har løpt din vei. Det hadde vært fint om du tok deg litt lenger tid neste gang. Hadde jo vært hyggelig om du tok deg tid til en prat, om enn for noen minutter. Men jeg forstår jo at det ikke passer.

Skulle gjerne fortalt deg alle tingene som skjer i livet mitt nå. Alt som har skjedd. Og så hadde det vært kjekt med en oppdatering fra deg. Hvordan det står til med familien og slikt. Høre om de hilser til oss andre og så kunne du ha overbringt en hilsen til dem.

Men jeg ser jo at det ikke er mulig.

Er mye mer som du burde vite. Men det nytter ikke å tenke på det hvert eneste sekund av livet mitt. For som Bon Jovi sang ?It?s my life and it?s now or never. I ain?t going to live forever? Favorittsangen din, en av mange. Favorittsangen vår.

Når jeg hører deg sangen, så tenker jeg på Bon Jovi konserten, Osloturen, julen du fikk billettene, hele turen, afterparty med Billy Falcon, øl, autografer, sommer og regn. Men mest av alt så husker jeg hvor glade vi var, hvor lykkelige vi var. Hvor levende vi var i det øyeblikket. Det var en ufattelig bra tur og jeg må nå si at det var ufattelig kult av presten å la oss spille den i begravelsen din. Det likte jeg veldig godt.

Savner deg Mamma.






En historie om barnevernsansatte

  • 29.03.2016, 08:33


 

Startet dagen i dag med et veldig personlig innlegg på facebook. Ettersom jeg nå har lagt det ut der, så kan jeg liksågodt legge det ut her også. Slik at noen av dere også kan få en oppvekker om noen av de som arbeider i barnevernet.

I dag tenker jeg å starte dagen med et veldig langt og et veldig personlig innlegg om barnevernsansatte og hvor mye innvirkning de kan ha på mennesker. Jeg slenger også med et bilde av meg selv. Det ble tatt en eller annen 17. mai. For cirka 20 år siden. Den jenta du ser på bildet, er den jenta som møtte disse to kvinnene langt oppe i Nord. Håper du tar deg tiden til å lese det.
 
Det skrives så mye om barnevernet om dagen. Noe godt og mye som er ille. Jeg har sett begge deler. Jeg har sett barnevernet være til stede der de trengs. Jeg har sett de trekke seg unna der det var best og jeg har sett de snuble og ødelegge når de burde gjort bedre.
 
Men det er egentlig ikke det jeg ville skrive om i dag. I dag skal jeg være langt mer personlig enn det jeg noen gang har vært.
Noen på denne vennelisten min her inne på Facebook vet at jeg kommer fra litt røffere bakgrunn enn mange andre, noen aner det ikke og noen har vel skjønt at jeg ikke alltid har hatt det helt enkelt i løpet av livet.
 
I dag vil jeg skrive om enkeltmenneskene som jobber i barnevern og sosialtjenestene. Jeg vil si noen ord om hverdagsheltene. De som kommer på jobb hver dag til tross for at de kommer til å bli kalt stygge ord og navn. Til tross for at systemene jobber mot dem og de ikke får gjort det de kan og de vil. De som ender som skyldebukker når verden rundt andre raser sammen.
For når alt kommer til alt, så er de mennesker som drar hjem med hele verden på skuldrene sine og sliter med at de ikke fikk gjort nok denne dagen heller.
 
I dag vil jeg takke dere. Dere som står opp hver dag og jobber. Jobber for å få barn ut av dårlige hjem, jobber for å få kvinner og menn ut av voldelige forhold, jobber for å få barn tilbake til foreldrene sine, jobber mot skjemaer, mot sjefene sine, mot dårlig foreldre, mot for korte og for lange frister og noen ganger mot hele verden.
 
Jeg er ikke ute etter å skape en debatt om hva som bør endres. Jeg vil sende en hyllest. En hyllest til kvinnen fra sosialtjenesten, hun jeg aldri kunne fordra, fordi stemmen hennes var for høy, hun var for direkte og det virket som hun glemte at jeg bare var et barn. Jeg vet ikke alt som skjedde, for jeg var et barn, men jeg vil takke henne. Fordi Mamma var så ufattelig takknemlig for henne. For henne som skrek for høyt og sa ting rett ut. Hun ropte så høyt og så lenge at en dag når jeg var 10 år så satt Mamma og jeg på et fly som tok oss tilbake til Østfold igjen. Jeg forlot kanskje mange gode venner der, men Mamma og jeg forlot en mann ved navn fluesoppen som tror det å slenge kvinner i veggen og bruke de som boksebag er helt okei. Vi forlot tomme ølflasker, mange pusekatter, hunden ved navn Rex, knuste vinduer, glass og asjetter, dører som smalt for hardt igjen, baderomsdøren med det knuste håndtaket og veldig mange andre dårlige minner.
 
Mamma glemte aldri hun som skrek så høyt, fordi hun visste. At skrikingen hennes fikk oss bort og reddet oss. Så jeg vil si takk til henne, som brukte fire år på å skrike. Jeg vet hun gjorde så veldig mye mer enn å rope, men det er så mange ting jeg har glemt fra den tiden. Så jeg vil si takk for at Mamma sa at skrikedama møtte opp på jobb hver dag, for å få oss til å flytte vår vei slik at vi skulle få det bra.
 
Jeg vil si takk til hun andre. Hun som var på alderen til mamma med en jente på min alder. Hun som alltid passet på meg og tok meg med på ting. Ikke fordi hun måtte, men fordi hun så at jeg trengte en hand å holde i. Så hun tok hånda mi og passet på meg. Lot meg leke med hennes jente hjemme hos henne slik at jeg kunne få lov til å være et barn jeg også. Jeg vil takke henne. For en gang når det hvite huset på toppen av bakken ble en skikkelig krigssone og jeg som et barn i krigen var nødt til å bli umiddelbart evakuert så tok hun hånden min og kjørte meg hjem til henne og lot meg være der frem til det var trygt å dra hjem. Jeg husker ikke lenger hvor lenge jeg var der, om det var en uke eller seks. Men jeg husker at jeg ble kjørt på fotballkamper og jeg kunne gå på skolen der vennene mine var og jeg hadde en jeg kunne leke med. Jeg husker at hun ordnet meg på håret og jeg husker jeg midt opp i alt det vonde var trygg. Jeg fikk lov til å gi klemmer til noen som oppriktig brydde seg om meg. For det var ikke noe hun måtte gjøre. Det ble bare gjort. Så istedenfor å ta meg i hånda og føre meg i en bil som ville kjørt meg til fremmende mennesker, så passet hun på meg. Langt utover det som står skrevet i stillingsinstruksen til en barnevernsansatt.
 
Jeg vil så gjerne si takk til disse to og så vil jeg innstendig be dere andre om å kutte ut navnkalling om alle i barnevernet. For når dere kategoriserer alle ansatte, så er dere med på å dra disse to inn i denne drittkastingen og det er faktisk ikke greit.
 
Grunnen til at jeg skriver dette er også for at dere som står utenfor og ikke vet hva dere helt tenker om barnevernet og de ansatte, dere trenger å vite om disse to. Dere trenger å vite, at når de som skriker at barnevernet kun består av idioter, de tar feil.
For det finnes mange flere versjoner av disse to. De som roper så høyt, at man en dag ikke drar hjem fluesopper som bruker kvinner som dørmatter og roper til barn som ikke har gjort noe galt. Til de som holder åtte år gamle jenter i hånden og passer på at hun midt i det vonde også klarer å være det hun er, en åtte år gammel jente med skolevenninner og barbiedukker.
 
Jeg ville bare si takk i dag, til disse to. For hadde ikke disse to valgt akkurat de jobbene de gjorde, eller om de sluttet den første dagen de ble kalt navn, så ville ikke de vært der når Mamma og jeg trengte dem. Da hadde det vært noen andre der, noen som kanskje ikke orket å rope så høyt og noen som ikke likte å holde fremmende barn i hånden.
 
Hadde ikke de vært der da, så vet ikke jeg hvor jeg hadde vært nå.
Så tusen takk til alle hverdagsheltene der ute, som kommer på jobb til tross for sinte leserinnlegg, trusler og navnkalling. Dere betyr noe og jobben dere gjør er viktig.
 





Når engler har bursdag

  • 15.03.2016, 23:42

"My mother taught me about the power of inspiration and courage, and she did it with a strength and a passion that I wish could be bottled"

Nå som denne dagen går mot slutten, så vil jeg bruke den siste halvtimen til å si gratulerer med dagen verdens beste Mamma. I dag skulle du blitt 49 år. Meningen var at venner og familie fra fjern og nær skulle ringe deg og synge hurra for deg med sine falske stemmer. Jeg skulle danset rundt deg og i god Sol Skipnes-stil skulle jeg med min ekstraordinære stemme diktet opp en bursdagssang som sikkert hadde inneholdt noen fraser som gikk ut på at det i dag bare er 356 dager til du fylte 50 år og du i god Mammastil skulle diktet opp noen banneord til meg. Okei da, la oss ikke tulle - alle hadde fått liksombanneordene dine og du hadde hardnakket påstått at du var 29 år.

Men det har ikke vært noen liksombanneord i dag, eller falske og ekstraordinære sangstemmer. Ikke noen fra fjern og nær som har ringt for å gratulere og mobbe deg. Det er heller ikke 365 dager til du fyller 29 år og omtrent 7665 dager. For du kommer alltid til å være 45 år og fordi du døde så ung, så blir du aldri gammel. Selvom du skulle hatt masse fremtid igjen, så har du ikke det.

Men jeg vil allikevel si gratulerer med dagen til verdens beste Mamma. Jeg håper du danser utover natten med englene og spiller Bon Jovi litt høyere. For det skal jeg gjøre. For du er absolutt ikke glemt.

Savner deg ❤






I dag sa vi farvel

  • 21.01.2016, 20:23

En morgen finnes det ikke lenger noe i morgen.
- Fredrik Backmann

Det finnes de du savner nå og da, de du tenker på og lurer på hvordan det står til med dem. De du ville lovet å ta en kaffe med, og virkelig ment det. De menneskene vi mistet kontaktet med, fordi livet kom i veien.

Noen ganger mister vi hverandre, ikke fordi man ikke liker hverandre mer, men fordi vi vokser og jeg starter å innse at det å bli voksen noen ganger handler om å vokse fra hverandre. Men det gjør ikke mindre vondt av den grunn å våkne opp til nyheten om at noen er borte. Fordi man har alle minnene igjen og alle tankene, og man ser alle drømmene til de som hadde kontakt med henne svinne bort.

Noen sa i begravelsen i dag, jeg er for ung til å delta i begravelser til folk på min alder. Alikevel var det akkurat det vi gjorde i dag. Jeg møtte mennesker jeg ikke har sett på så altfor lenge, og selv om det var koselig så kan jeg ikke slippe unna følelsen av at vi alle ønsket vi ikke møtte hverandre i dag. For dagen i dag så gravla vi en av våre barndomsvenner. Vi kunne alle vært foruten det. Vi burde møttes når vi løp inn i hverandre på gaten, løpende hver til vårt.

Men skjeben ville det anderledes for oss, og vi møttes i dag og ingen av oss visste helt hva vi skulle si annet enn det er godt å se deg igjen, til tross for omstendighentene. For det finnes ingen andre ord å si. I dag er verden tom for ord og livet er vanskelig og alt er mørkere enn det pleier å være.

I dag var det faktisk over. Så når kisten ble senket ned, og jeg tenkte på alt vi en gang var igjennom sammen, og alle menneskene rundt meg som jeg ikke har sett på så altfor lenge, så ga jeg meg selv et løfte. Aldri mer skal jeg tillate at ordene "vi bør ta en kaffe sammen en dag" faller rundt meg uten at de blir fulgt opp. For livet er så kort, og døden er så ufattelig lang og alle har fem minutter til hverandre når vi møtes i hverdagen.

Vi vet aldri når siste dagen vår kommer i livet, så grip flere sjanser. Livet er for kort til tomme løfter.

Jeg skulle så inderlig ønske at jeg hadde møtt deg de siste årene Silje, det var så rart å si farvel og vite at det aldri mer vil være mulighet å møte henne for å prate om gamle dager. For gamle dager for henne er over, og gamle dager for meg er en fortid jeg aldri får igjen.

Dans med englene kjære Silje <3






Alle mine sider

  • 13.01.2016, 19:39

"Who are you? Are you in touch with all of your darkest fantasies?
Have you created a life for yourself where you can experience them?
I have. I am fucking crazy.
But I am free"
- Lana Del Rey

 



Jeg er alltid sent ute, men hater når andre er det. Jeg ler på de mest upassende steder, og tripper når jeg blir stående stille. Jeg blir utålmodig når andre går for sakte og kan godt skifte antrekk fjorten ganger før jeg blir fornøyd. Jeg drikker ofte en drink for mye, og treffer ofte ekstreme følelser etter den berømte siste drinken. Kjefter på de som provoserer meg og kan absolutt ikke drikke noe med for mye sprit i. Jeg har et nevrotisk forhold til håndkrem, takler ikke en dag uten leppepomader. Jeg kan godt drikke vin alene, og jeg gråter fortsatt når ingen ser det. Jeg er ofte forelsket i forelskelsen, men ikke personen. Jeg vil alltid være best, er altfor høy på meg selv og prater veldig ofte om nettop meg og mitt. Jeg savner mamma hver dag og har lært meg hvordan jeg kan stoppe tårer på komando.

Jeg ler ofte, smiler hele tiden og skjønner ikke helt hvordan. Jeg kan godt danse hele natten helt edru og jeg gir alltid 110% når det er noe jeg tror på. Jeg støtter de jeg mener fortjener det, selv om jeg står alene. Jeg er kanskje ikke enig med det du sier, men vil kjempe for din rett til å si det. Jeg støtter frivillige organisasjoner og er superengasjert i det som skjer i verden. Jeg tror på kjærlighet ved første blikk, at man skal gjøre alt man kan for venner. Jeg ringer for å si utrolig dumme ting til venner og jeg tror på sitatet at man må være endringen man ønsker å se i verden. Jeg gir penger til de jeg ser trenger det, og jeg tror på nye sjanser. Jeg står opp for det som er rett, selv om ingen andre gjør det. Jeg elsker sitater og fine ord, dyr og selvom mennesker forstyrrer meg så elsker jeg dem i skjul. Eldre mennesker som holder hender gir meg håp for fremtiden, barn som blir trist over at sugerøret er borte minner meg på at livet er fantastisk. Jeg elsker solskinn, men føler meg hjemme når stormen er over oss. Jeg skyver lett mennesker unna, men nekter å gi slipp når jeg først har fått tak. Jeg virker vimsete og egoistisk, men så fort du blir kjent med meg så der du alle de gode sidene.

Jeg er mange ting, positive og negative. Jeg tror også på at skal man plukke frem alle de dårlige sidene med en selv, så skal man også plukke frem de gode sidene.



Hva er dine gode og dårlige sider?

 






Jeg savner deg, jeg savner deg

  • 13.01.2016, 19:10

"The reality is that you will grieve forever.
You will not get over the loss of a loved one; you will learn to live with it.
You will heal and you will rebuild yourself around the loss you have suffered.
You will be whole again but you will never be the same.
Nor should you be the same nor would you want to"

- Elisabeth Kübler-Ross


Hei Mamma.

I dag er det tre hele år siden du sluttet å puste. Tre år siden siden jeg fikk vite du aldri mer kom til å vekke meg på morgenen, ringe meg til unødvendige tider for å høre om jeg hadde spist nok, kledd på meg nok, tre år siden du sist fortalte meg før fest at jeg ikke skulle drikke for mye. Tre år siden du lo av at jeg sovna på toget, så jeg måtte ta taxi hjem fra en annen by. Tre år siden du passet på at jeg fikk i meg nok drikke når jeg var syk, at jeg jeg hadde det bra. Det er faktisk tre år siden jeg sist så deg.

Det er så veldig rart, for jeg har så mye å fortelle deg. Så mye som har skjedd de tre siste årene i livet mitt har endret meg så mye både på godt og vondt. Og det er så mye mer for meg å komme. Et helt liv til, og det er fortsatt så uvant at du ikke skal være med resten av livet.

Jeg tenker på deg hver dag Mamma, og jeg savner deg fortsatt like mye.

Jeg håper du fortsatt danser med englene <3






Kan man savne noen man ikke har sett i sitt nye liv?

  • 08.01.2016, 23:10

"It kills me sometimes, how people die."
- Markus Zusak


I går leste jeg noe overraskende og så ufattelig trist på Facebook. En jeg en gang hang ufattelig mye med på slutten av ungdomsskolen og begynnelsen av videregående er død. Og det er så lenge siden, så ufattelig lenge siden vi sist så hverandre. Det er et helt liv siden. Jeg har gått siden jeg leste at hun har gått bort med en slik ufattelig vondt klump i kroppen. Den har satt seg i fibrene i skjelettet mitt og jeg merker at det tidvis er tungt å puste. På et tidspunkt så gråt jeg også, over at vi lot oss selv miste kontakten, livet hun aldri mer få leve, at hun ikke skal se høsten komme eller kjenne våren returnere med fuglekvitter og se alt komme til live igjen. Men aller mest gråt jeg for jenta hennes. Som aldri skal få ha kjærlighetssorg og kunne komme hjem å fortelle mamma om det, som må lære seg å bli en kvinne i en verden som er så kald, uten en mamma å lene seg på. For alle høytidene hun skal måtte oppleve, for alle kampene hun skal havne i, og for alle seirene hun skal vinne. Resten av livet sitt skal hun leve, med minner av en mamma som vil blekne. For frykten hun kommer til å føle dagen hun sliter med å huske stemmen, eller lukten av henne. For dagene hun glemmer at mamma ikke lenger er her og hun har lyst til å si noe til henne.

Det er så lenge siden jeg så henne sist, jeg møtte aldri henne i sitt nye liv. Jeg vet kun at hun har en datter fra forbipasserende felles bekjente. Hun og jeg har levd flere liv siden vi så hverandre sist og nå kommer vi aldri mer til å møte hverandre. Ikke tilfeldigvis krysse hverandres veier ved en tilfeldighet. Ikke love å ta en kaffe, for kanskje aldri å gjøre det. Aldri er en ufattelig lang tid å tenke på. Aldri er et ord uten håp.

Det slo meg så kraftig, fordi jeg med jevne mellomrom har tenkt på henne. Fordi noen sa noe, fordi jeg møtte noen, fordi jeg har skrevet om mennesker som bare mister hverandre uten å vite hvorfor eller hvordan. Hun er i de tekstene, og i minnene mine. Hun er jenta som avsluttet alle tekstmeldinger med "ed <3" som stod for jeg elsker deg. Fordi det var nettopp slik hun var. Hun virkelig, oppriktig og helt ekte elsket vennene sine. Og for et helt liv siden så var jeg en av vennene hennes, før livet kom imellom oss, før vi gikk hver vår vei. Det var ingenting som skjedde, men vi gikk fra å snakke sammen flere ganger i uken, til å bli facebookbekjente og ende opp med å bli mennesker som engang kjente hverandre.

Allikevel føler jeg sorg. Over hele livet, over alt som har vært og alt som aldri skal bli. For familien hennes, søsken, kjæreste, venner, foreldre og aller mest den lille jenta hennes. Livet er så brutalt og kort. For noen er livet så veldig kortere enn det er for andre. Det svir i dag. Når så mange mennesker kun er slemme mot andre våkner opp dag etter dag, og så går de gode sjelene, sakte men sikkert bort. Og i dette tilfellet, så altfor fort bort. Det er vel grunn til at sitatet "i morgen ble altfor fort i går" er blitt en klisje. De har en stygg uvane med å stemme, og de slår deg i magen med et balltre, når du aller minst forventer det.

Så jeg gråt, for tiden vi en gang hadde, for livet hun og datteren aldri får, for muligheten til å møtes igjen faktisk er borte for godt. Jeg gråt for familien hennes som må leve med at de har mistet en umistelig person, som har levd et helt liv, men samtidig aldri rukket å starte livet sitt. For det er slikt som skjer når unge dør. Kanskje har man levd mange liv, men man har ikke levd alt man kunne og skulle levd.

Det er så altfor sant at i morgen blir altfor fort i går.

Du vil bli så savnet, så ufattelig mye savnet av så mange mennesker.
Dans med englene kjære Silje.

 

ed <3






Når hjemme aldri har vært et hjem

  • 06.01.2016, 19:00

"My soul is impatient with itself,
as with a bothersome child;
its restlessness keeps growing and is forever the same.
Everything interests me, but nothing holds me"
- Fernando Pessoa
SONY DSC

Jeg tror jeg har hjemlengsel, men jeg husker ikke helt hva et hjem er.
Ikke misforstå. For jeg har et sted å bo. Et sted jeg sover godt om natten, og et sted jeg pynter med
mine ting. Men det er et sted jeg ikke har hengt opp bilder på. Et sted det tok meg over et år å henge opp et bilde.
Det er et sted for meg å bo. Fordi alle trenger det, fire vegger, gulv og et tak. Det er noe av det mest elementære vi behøver,
et sted vi kan skjerme oss fra verden. Jeg har dette.

Men jeg ønsker meg et hjem. Et sted hvor veggene hilser meg velkommen. Et sted jeg kan sitte ned og slappe av,
et sted jeg elsker å få gjester til og et sted hvor familie kan komme og gå som de vil. Ikke misforstå, de kan det i dag også,
men denne rotløsheten jeg har er ekko gangene mine. Rommet er kaldt, og alt er slitent. Ikke slitent som at noe må pusses opp,
men slitsomt som at all energi blir dratt ut av meg.

Jeg bodde i et hjem, men når mamma døde så ble det også hjemsøkt av minner som banket på døren og ville frem på natten.
Når stefaren min flyttet ut, så ble det lytt mellom veggene og til slutt ble dere bare stille. Så når jeg lukket døren for siste gang
så hadde jeg allerede vært hjemløs i siden dagen mamma aldri kom hjem igjen. Jeg har vært tom siden den dagen.

Men jeg vil ha det tilbake. Et sted jeg elsker å være, et sted jeg alltid aller helst vil være før jeg er alle andre steder.
Sannheten er at jeg vet ikke om det er her jeg bor i dag. Jeg tror jeg lengter tilbake til Nord-Norge. Til stedet jeg som 10-åring rømte fra,
er stedet jeg tilhører. Mellom havet og fjellene. Der det er mørkt hele vinteren, men det er greit for når sommeren kommer så er det lyst hele tiden.

Det er så rart å vite, at gatene som skal være gatene mine, ikke er det. Og her jeg burde lagt planer og drømmer for fremtiden, så føler jeg meg så veldig
håpløs og alene. Hvordan endte jeg her? Midt i mellom en fortid som ikke vil slippe grepet på meg og en fremtid som ser så ufattelig mørk ut?
Alt jeg vet er at jeg kan ikke bli her, jeg kan ikke leve midt i mellom og på et eller tidspunkt så vil jeg trekke pusten og kaste meg ut i det,
finne ut hvem jeg egentlig er og hvor jeg egentlig skal fremover. Jeg trenger bare litt mer tid.

 










Everybody is at war with something.
I'm at war with my own heart sometime.

Navnet er Sol og bostedet er Moss.

Bloggen skrives av © Sol Skipnes og er underlagt lov om opphavsrett til åndsverk.

Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Bilder og tekster er private om ikke annet er oppgitt.

Kontakt: solskipnes(at)gmail(dot)com



Fortiden


Bloggdesign av



hits