Sol Skipnes




En historie om barnevernsansatte

  • 29.03.2016, 08:33


 

Startet dagen i dag med et veldig personlig innlegg på facebook. Ettersom jeg nå har lagt det ut der, så kan jeg liksågodt legge det ut her også. Slik at noen av dere også kan få en oppvekker om noen av de som arbeider i barnevernet.

I dag tenker jeg å starte dagen med et veldig langt og et veldig personlig innlegg om barnevernsansatte og hvor mye innvirkning de kan ha på mennesker. Jeg slenger også med et bilde av meg selv. Det ble tatt en eller annen 17. mai. For cirka 20 år siden. Den jenta du ser på bildet, er den jenta som møtte disse to kvinnene langt oppe i Nord. Håper du tar deg tiden til å lese det.
 
Det skrives så mye om barnevernet om dagen. Noe godt og mye som er ille. Jeg har sett begge deler. Jeg har sett barnevernet være til stede der de trengs. Jeg har sett de trekke seg unna der det var best og jeg har sett de snuble og ødelegge når de burde gjort bedre.
 
Men det er egentlig ikke det jeg ville skrive om i dag. I dag skal jeg være langt mer personlig enn det jeg noen gang har vært.
Noen på denne vennelisten min her inne på Facebook vet at jeg kommer fra litt røffere bakgrunn enn mange andre, noen aner det ikke og noen har vel skjønt at jeg ikke alltid har hatt det helt enkelt i løpet av livet.
 
I dag vil jeg skrive om enkeltmenneskene som jobber i barnevern og sosialtjenestene. Jeg vil si noen ord om hverdagsheltene. De som kommer på jobb hver dag til tross for at de kommer til å bli kalt stygge ord og navn. Til tross for at systemene jobber mot dem og de ikke får gjort det de kan og de vil. De som ender som skyldebukker når verden rundt andre raser sammen.
For når alt kommer til alt, så er de mennesker som drar hjem med hele verden på skuldrene sine og sliter med at de ikke fikk gjort nok denne dagen heller.
 
I dag vil jeg takke dere. Dere som står opp hver dag og jobber. Jobber for å få barn ut av dårlige hjem, jobber for å få kvinner og menn ut av voldelige forhold, jobber for å få barn tilbake til foreldrene sine, jobber mot skjemaer, mot sjefene sine, mot dårlig foreldre, mot for korte og for lange frister og noen ganger mot hele verden.
 
Jeg er ikke ute etter å skape en debatt om hva som bør endres. Jeg vil sende en hyllest. En hyllest til kvinnen fra sosialtjenesten, hun jeg aldri kunne fordra, fordi stemmen hennes var for høy, hun var for direkte og det virket som hun glemte at jeg bare var et barn. Jeg vet ikke alt som skjedde, for jeg var et barn, men jeg vil takke henne. Fordi Mamma var så ufattelig takknemlig for henne. For henne som skrek for høyt og sa ting rett ut. Hun ropte så høyt og så lenge at en dag når jeg var 10 år så satt Mamma og jeg på et fly som tok oss tilbake til Østfold igjen. Jeg forlot kanskje mange gode venner der, men Mamma og jeg forlot en mann ved navn fluesoppen som tror det å slenge kvinner i veggen og bruke de som boksebag er helt okei. Vi forlot tomme ølflasker, mange pusekatter, hunden ved navn Rex, knuste vinduer, glass og asjetter, dører som smalt for hardt igjen, baderomsdøren med det knuste håndtaket og veldig mange andre dårlige minner.
 
Mamma glemte aldri hun som skrek så høyt, fordi hun visste. At skrikingen hennes fikk oss bort og reddet oss. Så jeg vil si takk til henne, som brukte fire år på å skrike. Jeg vet hun gjorde så veldig mye mer enn å rope, men det er så mange ting jeg har glemt fra den tiden. Så jeg vil si takk for at Mamma sa at skrikedama møtte opp på jobb hver dag, for å få oss til å flytte vår vei slik at vi skulle få det bra.
 
Jeg vil si takk til hun andre. Hun som var på alderen til mamma med en jente på min alder. Hun som alltid passet på meg og tok meg med på ting. Ikke fordi hun måtte, men fordi hun så at jeg trengte en hand å holde i. Så hun tok hånda mi og passet på meg. Lot meg leke med hennes jente hjemme hos henne slik at jeg kunne få lov til å være et barn jeg også. Jeg vil takke henne. For en gang når det hvite huset på toppen av bakken ble en skikkelig krigssone og jeg som et barn i krigen var nødt til å bli umiddelbart evakuert så tok hun hånden min og kjørte meg hjem til henne og lot meg være der frem til det var trygt å dra hjem. Jeg husker ikke lenger hvor lenge jeg var der, om det var en uke eller seks. Men jeg husker at jeg ble kjørt på fotballkamper og jeg kunne gå på skolen der vennene mine var og jeg hadde en jeg kunne leke med. Jeg husker at hun ordnet meg på håret og jeg husker jeg midt opp i alt det vonde var trygg. Jeg fikk lov til å gi klemmer til noen som oppriktig brydde seg om meg. For det var ikke noe hun måtte gjøre. Det ble bare gjort. Så istedenfor å ta meg i hånda og føre meg i en bil som ville kjørt meg til fremmende mennesker, så passet hun på meg. Langt utover det som står skrevet i stillingsinstruksen til en barnevernsansatt.
 
Jeg vil så gjerne si takk til disse to og så vil jeg innstendig be dere andre om å kutte ut navnkalling om alle i barnevernet. For når dere kategoriserer alle ansatte, så er dere med på å dra disse to inn i denne drittkastingen og det er faktisk ikke greit.
 
Grunnen til at jeg skriver dette er også for at dere som står utenfor og ikke vet hva dere helt tenker om barnevernet og de ansatte, dere trenger å vite om disse to. Dere trenger å vite, at når de som skriker at barnevernet kun består av idioter, de tar feil.
For det finnes mange flere versjoner av disse to. De som roper så høyt, at man en dag ikke drar hjem fluesopper som bruker kvinner som dørmatter og roper til barn som ikke har gjort noe galt. Til de som holder åtte år gamle jenter i hånden og passer på at hun midt i det vonde også klarer å være det hun er, en åtte år gammel jente med skolevenninner og barbiedukker.
 
Jeg ville bare si takk i dag, til disse to. For hadde ikke disse to valgt akkurat de jobbene de gjorde, eller om de sluttet den første dagen de ble kalt navn, så ville ikke de vært der når Mamma og jeg trengte dem. Da hadde det vært noen andre der, noen som kanskje ikke orket å rope så høyt og noen som ikke likte å holde fremmende barn i hånden.
 
Hadde ikke de vært der da, så vet ikke jeg hvor jeg hadde vært nå.
Så tusen takk til alle hverdagsheltene der ute, som kommer på jobb til tross for sinte leserinnlegg, trusler og navnkalling. Dere betyr noe og jobben dere gjør er viktig.
 





Appelsinsjokoladekake

  • 27.03.2016, 23:14

Let them eat cake
- Unknown

Har i dag bakt kake og det er ikke noe jeg vanligvis gjør. Hovedakelig fordi jeg ikke spiser så mye kake. Men i dag bakte jeg og nå håper jeg snart det kommer besøkt for ellers blir den ikke spist opp. #Klassisk Sol

Ja, det er jeg som har pyntet kaken. Jeg pynter kaker som en treåring.

Kan fortelle at den ble veldig god og hvis du kjeder deg så anbefaler jeg deg å bake en slik kake.

Det du trenger til kaken er:
3 egg
4 dl sukker
200 gram smeltet smør
3 dl hvetemel
Revet skall fra to appelsiner
Saften fra tre appelsiner
1 ts bakepulver
2 ts vaniljesukker
3 ts kakao

Start med å smelte sukkeret slik at det kan avkjøle seg.
Bland sammen eggene og sukkeret
Ha opp i kakao og det avkjølte smøret.
Deretter har du opp i resten av ingerdiensene.

Hos meg ble kaken for flytende, så jeg helte opp i litt mer mel og litt mer kakao for at røren ikke skulle være for flytende.

Stek den på midterste rist på 180 grader i 35 - 45 minutter.

Når du har tatt kaken ut så kan du lage glasuren til den og da trenger du følgende:

150 gram mykt smør
200 gram melis
1 ts vaniljesukker
3 ss kakao
4 ts kaffe (jeg brukte espresso)

Bland alt sammen, smør på den avkjølte kaken og sleng gjerne på noe pynt slik jeg har gjort.

Kaken er saftig og god.

Jeg personlig visste ikke at jeg var så god til å bake sjokoladekake. Jeg må bare si at jeg er ufattelig stolt av meg selv.


  • Publisert i Kake




  • Trekk pusten

    • 22.03.2016, 03:54

    Du sa du mistet pusten av ordene mine.
    Je g ba deg trekke puste dypt,
    for der finnes viktigere mennesker å dø for.






    Livet som arbeidsledig

    • 21.03.2016, 07:30

    Livet de siste ukene har vært et evinnelig kaos skal jeg si dere. Jeg er arbeidsledig. Noe som er veldig merkelig for meg å være ettersom jeg alltid har pleid å ha omtrent tusen baller i luften samtidig. Nå har jeg ikke det. Eller, jo. Leilighetssalg pleier å holde folk i aktivitet. Men det å ikke være samme sted åtte timer hver dag er for meg helt merkelig å tenke på. Så jeg pløyer meg igjennom side etter side på nav.no og alle andre søkesider.

    Jeg sa vel egentlig at jeg skulle sove en uke etter siste arbeidsdag, men det fikk jeg ikke lov til da jeg ble kalt inn til intervju i Harstad. Hadde sykt lyst på jobben og kom meg videre til andregangsintervju. Helt ærlig så var jeg så overbevist om at jeg skulle få den, men slik gikk det ikke. Var så utrolig skuffa, i to timer. Det nytter ikke henge med geipen når man leter etter nytt sted å arbeide. Det pleier generelt aldri å ha noe for seg det å henge med geipen.

    Jeg regner uansett med at grunnen til at jeg ikke fikk den stillingen i Harstad er fordi det finnes noe annet der ute som passer perfekt for meg.

    Det ble forresten sendt en søknad i går. Herregud, den jobben VIL jeg ha. Men tiden får vise. Med dette markedet i dag så er det jammen meg ikke lett. Men det er bare å bite tenna sammen og så på. Nå går dagene til familiebesøk og opprydding. Alt det man ellers nedprioriterer i en altfor stresset samfunn. Har brukt over en dag på å rydde meg gjennom klesskapet mitt og kvitte meg meg klær. Jeg har dessverre altfor mye klær. Kjoler som aldri er brukt, hvor merkelappen fortsatt henger på, to år etter innkjøpet. Er det mulig? Hva i all verden var det jeg egentlig tenkte på når jeg kjøpte det? Klær blir gitt bort til venner, familie og uff. Noe blir lagt bort for salg slik at jeg får noen kroner inn på det jeg har brukt altfor mye. Veldig mange av oss kvinner er nødt til å roe ned på innkjøpene. Har gitt meg kjøpestopp og jeg skal jo ikke handle ting jeg ikke trenger. Er heller ikke vits da å ha mange klær liggende i skapene som aldri blir brukt. Spesielt ikke når det går mennesker der ute som sliter i kulden fordi de ikke har noe å dekke seg til med.

    Må si det var rart å skrive et slikt blogginnlegg igjen. Er så ufattelig lenge siden jeg har gjort det. Men litt morsomt også. Vi får se om jeg kommer til å fortsette med det, eller om det går tilbake til å bli publisert enkle tekster her og der. Har jo ikke noen jobb å gå til om dagen, så før prøve å bruke tiden på å skrive mer og selvfølgelig jobbsøkingen. Jeg starter å innse hvorfor folk blir lei å søke jobb, jeg har ikke gjort det i mer enn et par uker og kjeder meg allerede. Men sånn går det når man ikke lenger har noe sted å gå til. Blir spennende å se hvor jeg havner til slutt. Er jo nesten et lite eventyr dette, som jeg ikke vet hvordan ender enda.

    Det får tiden vise.






    Kreftens kjedebrev

    • 20.03.2016, 23:20

    ?Today we fight. Tomorrow we fight.
    The day after, we fight.

    And if this disease plans on whipping us,
    it better bring a lunch, 'cause it's gonna have a long day doing it.?

    - Jim Beaver, Life's That Way: A Memoir

     

    Titt og ofte dukker det opp innlegg på veggen min som går noe ala "Ingenting er mer smertefullt enn å se noen du er glad i på slutten av sitt liv, eller det å se at livet må gis tapt på grunn av kreft"

    Dette kan jeg signere etter å ha mistet Mamma til den sykdommen.

    Videre i flere av disse tekstene dukker det ofte opp sitat som ligner dette:
    "Jeg vet at mange ikke bryr seg om meldingen fordi kreften ikke har berørt deg og at du ikke vet hva det er å ha kjempet denne kampen, eller hatt noen du er glad i måtte kjempe denne kampen"

    Altså, det dere egentlig da sier er at det finnes mennesker som aldri har blitt berørt av kreft. De har aldri opplevd at noen i utvidet krets har hatt kreft og derfor bryr deg seg ikke. De bryr seg ikke om kreft? Jeg vil nå kunne si at alle bryr seg om kreft og alle vet det er en sorg for de som står opp i det. Det å ikke dele denne teksten betyr ikke at man ikke bryr seg om det. Jeg vil nå heller si at det betyr at man tar hensyn til de som faktisk er rammet som slipper å lese dette forsøket på å gi noen dårlig samvittighet.

    Fordi Mamma døde av kreft og jeg ikke deler denne teksten, mener du oppriktig talt at jeg da ikke bryr meg? For hvis du mener det så kom gjerne til meg og fortell det, så skal jeg virkelig fortelle deg hva jeg mener om deg. Hvis du nå tenker at det ikke er det du mente, så vil jeg du skal lese tekster du deler videre på facebook og alle andre sosiale medier FØR du deler dem. For jeg er sikker på at hadde du tenkt deg om et par ganger så hadde du kanskje ikke stått bak det utsagnet heller.

    Ikke be meg sette en slik idiotisk tekst på veggen min i en time for å minnes de som kjemper, har kjempet og de som har tapt kampen mot kreften. Kjære deg, jeg minnes Mamma hver eneste dag på min egen måte. Så ikke bekymre dere. Jeg er ikke helt hjerteløs selvom jeg ikke har delt de innleggene deres.

    For her er sannheten, dette innlegget hjelper ingen. Selv ikke når dere deler de tekstene med statistikk som er hentet ut av vinden. De går sånn her: "Kun 3% av mine venner vil dele dette"

    Virkelig?

    Dette innlegget er ikke noe annet enn et forsøk på å sparke de som allerede sliter. Tenk heller på de som får gjennoppleve de grusomme øyeblikkene sine når de er nødt til å lese det tullet der. Til informasjon så får jeg faktisk litt vondt i magen hver gang jeg hører ordet kreft, fordi det er sykdommen som gjorde at jeg mistet Mamma. Tenk på de som får verre følelser av det. Det er de dere bør ta hensyn til.

    Hvis dere virkelig vil støtte og minnes de som har gått bort, de som har kjempet og de som fortsatt kjemper, så foreslår jeg heller at du går inn på Kreftforeningen sin side og gir et bidrag til dem og kreftforskning. For det slike innlegg her på facebook, det hjelper ingen som helst.






    Kvinne som har seksuell omgang med menn mot betaling

    • 19.03.2016, 03:03

    Vi prøver å være så flinke om dagen. Vi lærer barna våres (eller deres, jeg har ingen unger) om at mobbing ikke er greit. Blir man hentet inn til foreldremøtet og får høre at ens egen utvalgte har vært slem mot noen i skolegården, så ser man sjokkert ned på poden sin og lurer på hvor i all verden de har lært dette. For det er da ikke slik man gjør, er det?

    Barnet vil selvfølgelig titte spakt ned i gulvet, mens de tidlig lærer at det aldri kommer noe svart hull for å dra de med seg. Alt man ønsker å unngå her i livet, må man dessverre møte.

    Barnet, mor og far drar hjem mens man fortsatt er i dyp forferdelse over mobbingen. Hvordan kan dette ha skjedd? Har vi feilet som foreldre? Har noen av juniors venner lært barnet det? Det er nok foreldrene deres som har gjort det. Ja, det må det være. Eller? De er jo så hyggelige da. Det kan ikke være de heller.

    Hvor har vi feilet?

    Hvor?
    Hvor?
    Hvor?
    Hvor?
    Hvor?

    Samfunnet har feilet som et samfunn og dere har feilet som foreldre.

    Dere feilet over middagsbordet når dere kalte sjefen for en kødd og dere feilet når dere foran tv'en sa at hun som var foran kameraet var kledd som en hore. Samfunnet feilet i kommentarfeltene. Der feiler vi fortsatt hver eneste dag.

    Nå sitter det godt voksne eldre damer hjemme og kaller Anna Ramussen for en hore.
    La oss slå dette ordet opp.

    Hore: "kvinne som har seksuell omgang med menn mot betaling, gatepike, prostituert"

    Noen bør kanskje informere Anna om at hun er en gatepike, for jeg tror ikke hun er klar over det. Igjen, det kan jo være fordi hun ikke er det.

    Det har vært mange innlegg om det nå om dagen og det med god grunn. For det er ikke  greit å kalle folk for hore. Det bare er ikke greit. Vi har i dag jenter som står i skolegården og kaller hverandre horer. Det er jenter som kommer hjem og gråter sine modige tårer fordi de i dag igjen har blitt kalt skjellsord. Vi har foreldre som ser på barna sine og må kjenne hvordan det gjør så vondt i hele kroppen fordi de klarer ikke å trøste det utrøstelige barnet. Vi har gutter som feier over jenter, snakker om det i etterkant og slenger dritt til jentene det gjelder.

    Og hvorfor skal de ikke gjøre det?

    Når du hjemme kaller en ung kommende trebarnsmor for hore og hva verre er, så bør det vel være greit at datteren din også blir kalt en hore? For hun har jo faktisk kledd seg i et kort skjørt og hatt sex med tre stykker.

    Samfunnet; ta dere sammen!






    Når engler har bursdag

    • 15.03.2016, 23:42

    "My mother taught me about the power of inspiration and courage, and she did it with a strength and a passion that I wish could be bottled"

    Nå som denne dagen går mot slutten, så vil jeg bruke den siste halvtimen til å si gratulerer med dagen verdens beste Mamma. I dag skulle du blitt 49 år. Meningen var at venner og familie fra fjern og nær skulle ringe deg og synge hurra for deg med sine falske stemmer. Jeg skulle danset rundt deg og i god Sol Skipnes-stil skulle jeg med min ekstraordinære stemme diktet opp en bursdagssang som sikkert hadde inneholdt noen fraser som gikk ut på at det i dag bare er 356 dager til du fylte 50 år og du i god Mammastil skulle diktet opp noen banneord til meg. Okei da, la oss ikke tulle - alle hadde fått liksombanneordene dine og du hadde hardnakket påstått at du var 29 år.

    Men det har ikke vært noen liksombanneord i dag, eller falske og ekstraordinære sangstemmer. Ikke noen fra fjern og nær som har ringt for å gratulere og mobbe deg. Det er heller ikke 365 dager til du fyller 29 år og omtrent 7665 dager. For du kommer alltid til å være 45 år og fordi du døde så ung, så blir du aldri gammel. Selvom du skulle hatt masse fremtid igjen, så har du ikke det.

    Men jeg vil allikevel si gratulerer med dagen til verdens beste Mamma. Jeg håper du danser utover natten med englene og spiller Bon Jovi litt høyere. For det skal jeg gjøre. For du er absolutt ikke glemt.

    Savner deg ❤






    Well, I hope that I don't fall in love with you. 'Cause falling in love just makes me blue.

    • 03.03.2016, 13:23



     










    Everybody is at war with something.
    I'm at war with my own heart sometime.

    Navnet er Sol og bostedet er Moss.

    Bloggen skrives av © Sol Skipnes og er underlagt lov om opphavsrett til åndsverk.

    Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Bilder og tekster er private om ikke annet er oppgitt.

    Kontakt: solskipnes(at)gmail(dot)com



    Fortiden


    Bloggdesign av



    hits