hits






Sol Skipnes




Det finnes ikke nok viskelær i verden til å rette opp skadene etter denne krigen

  • 06.01.2018, 00:38

"In one aspect, yes, I believe in ghosts, but we create them. We haunt ourselves."
- Laurie Halse Anderson

Minner hjemsøker en altfor ofte. De kryper innunder huden når man lukker øyene for å føle kulden i fjeset sitt. Uten forvarsel, uten å forstå hvorfor eller hvordan, plutselig er man ikke lenger på den grå asfalten som i januarmåned burde vært dekket av snø. Man er borte, ett annet sted og i en annen tid.

I bilen på vei hjem fra en kveld med for mye vin og du lener deg bakover og tenker at du fikk han til å bli litt lenger, og han ga deg jakka si. Dette tenker du, dette kan bli noe - og med ett så innser man den frykten som ligger i bakgrunnen av alt. At det mennesket, dette mennesket - kan ende opp med å bety så mye for en - at man kan ende opp å få sitt eget hjerte knust.

Så man holder litt igjen, venter på at det skal smelle og tier om alt en føler - til dagen det skjer. Dagen man får hjertet knust og man kan leke hersker. Du visste det jo - han såret deg og ballen er over i din banehalvdel igjen. Men istedenfor å sparke den ut som fair play og la alt ligge etter ordene er spilt ut og forsøke å få tilbake følelsen av ett vennskap som aldri burde fått sjansen til å forsvinne, så sparker du alt du kan for å skade flest mulig.

Han begynte, han begynte, han begynte. Du gjentar og gjentar, roter deg bort i følelser, forvikler deg inn i ting du burde holdt deg unna - men uten å innse kampen er tapt så fortsetter du. Eller nei, du visste jo at kampen var tapt - du er bare en dårlig taper, så du fortsatt.

Det skriker i bremsene og du er ikke lenger i en bil på vei hjem. Du er ikke lenger på vei til å falle for en person, du er ikke lenger noen ting annet enn den som fortsatte en kamp det aldri var vits i å begynne - så du tenker på det. Alt som burde vært sagt tidligere, som kanskje hadde endret ting - og om det ikke hadde vært til dine følelser fordel, så hadde det uansett vært bedre.

"Men, han begynte når ha[...]" tenker du igjen, men lar ikke setningen fullføre. For uansett hvem som begynte så vet du en ting helt sikkert. Du lot det ikke gå. Du kunne absolutt ikke slippe taket før du hadde brent byen til grunne og du sørget for at det ikke var noen overlevende.

Lite hjelper det å tenke på nå, allikevel kommer det krypende innunder huden uten at du helt vet hvorfor.

Minner hjemsøker en. Uansett hva en gjør - du burde tenkt på det før du fortsatte krigen.

Du burde virkelig tenkt på det.

Er du fornøyd nå? Er du?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nei..






En historie på 1-2-3

  • 26.11.2017, 21:05

Om ting jeg aldri vil få svar på:

Dag 1:
Hey. Finne på noe? Kræsje hos meg?
(Og svaret var trolig ja)

(4 dager senere)

Når skal vi møtes og bli fornuftige?
(Og svaret var snart)

(1 dag senere)

Sivilstatus: I ett forhold

Hey. Unnskyld at jeg ødela nyforelskaperioden hennes.
Men kan du vennligst slutte å omtale meg som en fra fortiden og heller forstå at jeg fire dager før trodde vi var på vei ett sted?

Du vet. Det var jo ikke slik at du ikke var interessert. Det var det du sa to uker før.

(Og sist, men ikke minst)

Dette er forhåpentligvis det siste jeg skriver om dette.

(Jeg skulle ønske jeg kunne hate deg)

Men jeg er bare såret. Kanskje mer fordi jeg innser jeg er redusert til en som angivelig ikke skulle lagt så mye i relasjonen vår.

(Og det største spørsmålet er)

Mente du at jeg ikke har følelser?

...

Du trenger ikke svare altså.
Sannheten er at jeg ikke stoler på deg lenger uansett.

 

//Sol Skipnes


  • Publisert i The Writing




  • Vintersavn

    • 09.11.2017, 17:37

    Et sted
    i minnene dine
    og i utkanten av hjertet ditt

    håper jeg
    at det fortsatt
    er et lite oss

    som du
    nå og da husker
    og smiler for deg selv

    og savner meg

     

    // tekst: Sol Skipnes
    // skrevet : 07.03.12






    Uønsket frihet

    • 14.01.2016, 19:30

    Hun var rastløs, på den verst tenkelige måten.
    Hun var full av kjærlighet, til mennesker som ikke fortjente det.
    Hun var den lykkeligste, med de evigvarende triste øynene.
     
    Hun var oppslukt av livet, men det var aldri gjensidig
     
     
     
    photo // unknown





    baby I'm all messed up I swear - I really do want you here my dear

    • 14.01.2016, 15:00

    "Time passes.
    Even when it seems impossible.

    Even when each tick of the second hand aches like the pulse of blood behind a bruise.
    It passes unevenely,
    in strange lurches and dragging lulls,
    but passes it does.

    Even for me"
                                        New Moon - Twilight


    Det er skjulte netter og åpenlys latter. Alle vet og alle velger å se en annen vei, selv oss. Selv oss i dette udefinerbare evige mørket av stjålne sekunder og lengsel etter noe mer. Etter noen få øyeblikk bak usette gatehjørner. Vi stod der, vi var der, vi er der.

    og for nå er dette nok - for nå er oss i dette øyeblikket nok.
    virkeligheten kan hente oss en annen dag.
     


     
    unknown photo









    Everybody is at war with something.
    I'm at war with my own heart sometime.

    Navnet er Sol og bostedet er Moss.

    Bloggen skrives av © Sol Skipnes og er underlagt lov om opphavsrett til åndsverk.

    Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Bilder og tekster er private om ikke annet er oppgitt.

    Kontakt: solskipnes(at)gmail(dot)com



    Fortiden


    Bloggdesign av