Sol Skipnes




Det du engang lovte

  • 09.04.2016, 02:12

Når vi møttes ?
Så var sommeren på sitt vakreste

Og du lovte meg
Å se resten av livet sammen

Men

Høsten pleide aldri å være så kald ?
Før du kom inn i livet mitt






Han pakket det så fint inn og fortalte det er slik ekte kjærlighet er

  • 19.01.2016, 04:08

Kanskje var han drømmeprinsen med den skinnende rustningen som kom inn en dag du stod der og trodde livet var over. Brått var han der, mystisk og sjarmerende. Ditt store alt. Du så kanskje skyggene som lurte bak og omringet han, den mørke truende tåken som omringet han. Du visste det innerst inne, men du ville jo bare redde han. Ikke sant?

Det var din skyld da han slo deg.
Du sa sikkert noe galt, hvorfor maste du sånn etter jobb.
Du visste jo at man ikke spiser kjøttkaker på en mandag,
for det er suppedag.
Såklart visste du det.
Hvorfor maste du sånn da?
Hvorfor?


Du står opp en time tidligere for å få brunkremen til å dekke over blåmerkene som synes på hele deg og for å finne det antrekket som skjuler mest mulig av sårene på kroppen din. Mens du står der foran speilet for å finne ditt nye ansikt tenker du på unnskyldninger å bruke.

"Jeg falt ned trappen".
Nei.
Den brukte du forrige uke, samme uke brukte du også skapdørene.
"Jeg falt på isen".
Såklart,
den vil de tro på, for det er jo glatt ute og du er jo vimsete.
De vil tro på den.
Eller?


Du går så rett du bare klarer, men det verker i ryggen etter sparkene. Egentlig burde du vært hjemme, men du har brukt opp alle tredagerne og på legekontoret truet de med å annmelde han om du kom en gang til inn med blåmerker eller sår som trengte sting.

De advarte deg, prøvde å redde deg.
Men de klarte det ikke.
Alle sa du var dum som ble hos han.
Men du elsket han.
Du virkelig elsket han.
Eller?


Jeg snakket med noen idag. Om det at kvinner blir hos menn som slår. Siden dette er et tema som alle har en mening om så skal jeg ikke si hvem som diskuterte det. Det varte bare to minutter, men jeg følte alt var sagt da en klarte å lire av seg følgende setning: "Kvinner som går tilbake til menn som slår fortjener å bli slått."  Det kunne vært datteren din, moren din, bestevinnenen eller søsteren din. Det kunne vært deg.

Ikke gjør som så mange andre før deg, ikke snakk om ting du ikke aner noe som helst om. Ikke uttal deg om en sak før du klarer å sette deg inn i situasjonen. Såklart er det ufattelig dumt å gå tilbake til et som slår deg gang på gang. Jeg ser jo den jeg også. Men hvor skal man gå? Der man står uten selvtillit og håp om fremtiden. Og det eneste man vet er at han tar livet av seg om man reiser. Hvor drar man da?

Ingen ønsker å bli slått eller frarøvet den gode selvfølelsen sin. Hvorfor man sier de fortjener det, skjønner jeg ikke. Ønsker du å føle deg som et null?

Det er så lett å si pakk sakene dine og dra, du er så mye mer verdt.
Det er så lett å dømme de som blir hos menn som slår.
Men livet er desverre ikke svart - hvitt.
Og noen må tåle hardere fallgroper enn andre.
Ikke døm de som velger å bli, hjelp dem heller.
Innerst inne ønsker dem nok å dra.
De mangler som oftest bare motet til å gå ut den døren.


Har du noen gang i det hele tatt spurt en som blir slått om hvorfor hun/han velger å bli?

 

(Innlegget er skrevet i 2009)






Mellom linjene - ligger sannhet vi sjelden deler

  • 17.01.2016, 07:45

The truth is rarley pure,
and never simple.
             - Oscar Wilde


Når vi er yngre så blir vi lært til å alltid fortelle sannheten. Men gjør vi noen gang det? Vi holder hemmeligheter fra våre egne hjem for vennene våre, og hva vi gjør ute holder vi skjult for foreldre og familie. Selv når årene har gått velger vi å holde ting skjult, holde kortene inntill brystet og ikke gi mer enn det vi må.

Så vi fortsetter å skjule deler av sannheten, for vennene, sjefene og de vi slipper inn i hjertet vårt. For vi vil helst ikke gi mer enn det vi må, og sannheten er at ærlighet er sårende. For legger vi hjertet vårt ut til alle å se, så betyr det også at vi legger det ut for å bli såret.

Dermed fortsetter vi å holde de dypeste hemmelighetene for oss selv, slik at vi ikke blir såret - og de som kanskje hadde trengt å høre hvor fantastiske de er - vandrer rundt i troen om at ingen ser dem.

Sannheten sårer, det vet alle - men ved å holde ting skjult medfører nok enda mer frustrasjon da hemmeligheter har det med å tære en i stykker innvendig.






13 spørsmål

  • 16.01.2016, 07:45

"Jeg har aldri ment at kjærligheten forutsetter at en røper alle sine hemmeligheter."
- Skyggebarnet


Er kjærligheten en bindende kontrakt? Jeg vet om mange som vil rope nei, og enda flere som vil si ja.
Hva er forresten kjærlighet? Er det rett av oss å definere noe som så mange føler forskjellig? Er det rett av oss å fortelle andre hva som er og ikke er kjærlighet? Og er det egentlig vår rett å si til andre hva de skal gjøre og ikke gjøre i sine respektive kjærlighetsliv?

Hvorfor lar vi andre folk ta livsviktige avgjørelser for oss? Kan vi ikke bare lytte til hjertene våre eller er det så vanskelig å ta ansvaret for hva vi vet vi må gjøre? Noen trenger muligens å kunne klandre noen. For hvis det går galt etter du tok i mot et råd fra en venn, er det egentlig din skyld?

Kjærlighet er luft. Kjærlighet er å våkne opp midt på dagen og innse at hele døgnet er sovet bort, for deretter løpe ut i mørket og danse. Kjærlighet er når du holder hånden min og jeg vet at alle ser det. Kjærlighet er ikke alltid synlig, men kjærlighet er overalt og konstant rundt oss.

Tviler du? Hvilken sang er det du elsker mest? Hopper hjertet ditt over et slag når du drikker te på café, løper barbeint i gresset eller bare sitter i regnet for du ønsket å få med deg solnedgangen? Du hadde sett kjærligheten, hadde du ikke?

Kjærlighet er kanskje ikke en bindende kontrakt, for brått en dag endret alt seg. Kjærligheten kan endre form, gå over til andre følelser eller rett og slett stoppe. Men det er en enighet om å aldri bevisst såre noen, gå bak ryggen til hverandre, skade noe med vilje og vitende. Kjærlighet er en enighet mellom hverandre og ikke mellom hele verden. Så hvor lurt er det egentlig å komme med råd til andre, når du vet du sitter med muligheten til å endre liv? Hvor lurt er det egentlig å tenke så mye på den, hvorfor ikke bare la den komme.

Hva er kjærlighet for deg,
nå i dag?
// photo: 1, 2, 3, 4, 5





Love is so short, forgetting is so long

  • 15.01.2016, 19:30

?No one compares to you,
but there's no you,
except in my dreams tonight.?

- Lana Del Rey
Først, først var du bare en tanke, en flyktig lettlivet tanke jeg kunne smile av i mitt stille sinn. Så snek du deg litt inn, litt mer inn og brått hadde du festet deg i alle mine hulrom, alle kriker og kroker av min ensomme sjel og i mitt rastløse hjerte. Jeg vet ikke hvor jeg sluttet å passe på, men en dag så smeltet smilet ditt hjertet mitt og jeg tenkte på deg timer etter vi sist møttes. Flyktige sammenkomster og overfladiske hilsninger.


Jeg tror ikke du vet det, hvordan du tar pusten min vekk fra meg. Jeg tror ikke du skjønner hvordan tanken på deg får meg til å smile, helt ut av det blå. En periode innbilte jeg meg at jeg fikk deg til å smile, om det var fantasien som spilte meg et puss eller om det var reelt så føles det godt. Tanken på at jeg kan ha fått deg til å smile ved at jeg passerte deg, ved at du tenkte på meg, ved at vi stod ved siden av hverandre.

Kanskje ødela vi noe av de fine minnene, ved tankeløse handlinger og meningsløse utvekslinger. Kanskje forsterket vi det. Kanskje vi aldri finner ut om det kunne bli den store kjærlighetshistorien eller den evigvarende undergangen. Vi får nok aldri vite, for du velger å tie og jeg velger å late som alt er glemt.

Men alikevel så husker jeg lukten av deg og at jeg smilte hele veien hjem til døren når natten fortsatt var varm og tiden var en annen.

photo // Skins





It's like a kaleidoscope of memories

  • 15.01.2016, 15:00

"You can love someone so much...
But you can never love people as much as you can miss them"
- John Green
Hva jeg skulle lære av historien om oss er jeg fortsatt ikke helt sikker på. Du bringer noe frem i meg, noe jeg ikke helt kan kontrollere samtidig som jeg nå har full kontroll over det. Det er alltid morgendagen som avgjør mine følelser for deg, men det gjør ikke vondt lenger. Det svir litt, tanken på coulda - woulda - shoulda, men selv det kommer ikke så ofte og nå som jeg har sett deg så vet jeg at jeg har det mer og mer under kontroll.


Men selv det endrer ikke på den spøken universet utsatte oss for, for begge lette etter noe vi trodde vi fant - for å få det dratt ut av hendene. For å få det smelt tilbake som en prosjektil ute av kontroll. Men det kommer en ny vår nå, og kanskje er dette våren vår. Kanskje er det den mørkeste vi har sett på lenge og kanskje er det den lyseste vi har sett. Det får våren vise, enten om vi møtes eller ei.

Selv om det er under kontroll så føler jeg fortsatt en maktesløshet over hva vi mistet, fordi det er borte. Vi fikk aldri sjansen vi fortjente, men midt i dette er det en ting jeg husker best. Jeg har blitt elsket av deg og du har blitt elsket av meg.

Så det var verdt det, alle de mørke nettene, for noen sekunder med kjærlighet kan selv ikke evigheten viske ut.






Morgendagen er ennå ikke vår, den lar vi være i fred.

  • 15.01.2016, 07:45

Når jeg blir stor sier du ...
Det er lenge siden det

...

at vi bare snakket hele nattaen uten å tenke på konsekvensene av å komme noen minutter, eller et par timer for sent. Dagen derpå var et ukjent begrep og vi følte oss udødelige.

Så våknet vi, langt fra hverandre. Vi innser at vi ikke er udødelige og vi starter å planlegge alt vi skal gjøre, alt vi må rekke. Lister opp og lister ned med tanker, ideer og planer vi skal gjennomføre. Vi er så opptatt av livet vi en gang skal leve, at vi glemmer at livet venter ikke på noen. Det er i det vi husker vi ikke udødelige, vi slutter å leve. For vi tenker på alle tingen vi burde og skulle ha gjort. Vi skulle aldri tillatt oss å glemme adrenalinrushet, vi skulle aldri latt det gli bort i intet. Vi skulle aldri sluttet å leve.

Ingen lever for alltid, og selv om mar tror og håper man runder 100 år - så vet vi ikke.
Vi eier ikke livet, og derfor er det viktig å vite vi setter pris på det.
Ikke angre - bare lev.

photo // Unkown





Uønsket frihet

  • 14.01.2016, 19:30

Hun var rastløs, på den verst tenkelige måten.
Hun var full av kjærlighet, til mennesker som ikke fortjente det.
Hun var den lykkeligste, med de evigvarende triste øynene.
Hun var oppslukt av livet, men det var aldri gjensidig
photo // unknown





baby I'm all messed up I swear - I really do want you here my dear

  • 14.01.2016, 15:00

"Time passes.
Even when it seems impossible.

Even when each tick of the second hand aches like the pulse of blood behind a bruise.
It passes unevenely,
in strange lurches and dragging lulls,
but passes it does.

Even for me"
                                    New Moon - Twilight


Det er skjulte netter og åpenlys latter. Alle vet og alle velger å se en annen vei, selv oss. Selv oss i dette udefinerbare evige mørket av stjålne sekunder og lengsel etter noe mer. Etter noen få øyeblikk bak usette gatehjørner. Vi stod der, vi var der, vi er der.

og for nå er dette nok - for nå er oss i dette øyeblikket nok.
virkeligheten kan hente oss en annen dag.



unknown photo





Et løfte for mye

  • 09.01.2016, 15:00

jeg lover å elske deg,
om du bare ser meg.






For evig og alltid

  • 08.01.2016, 19:00

"Death leaves a heartache no one can heal,
love leaves a memory no one can steal"

From an Irish headstone


Evig kjærlighet dere. Den greia der. Den som alle snakker om og så få finner. Og når noen finner den og det viser seg at det er feil, så gråter alle når bruddet kommer.

Hvorfor det egentlig? For det var ikke så uvanlig før, var det? Du har så klart noen som ble i et forhold, fordi de måtte - det har du i dag også. Men folk generelt var ikke så villig til å gi opp, nå kaster man tingene sine ut av døren før man har fått åpent den første esken.

Og vi kan si det er negativt at noen ble til tross for at de burde gått, men det er ikke mye positivt å gi opp så fort man møter en motbakke. Hvis alle gjorde det, så hadde majoriteten av oss vært gitt bort før det første året vårt var omme og vi hadde sluttet å reprodusere oss.

(Jeg har aldri ment at kjærlighet forutsetter at man forteller hverandre alle sine hemmeligheter)


Kanskje jeg bare har blitt bitter av å se Sex og singelliv. Kanskje jeg bare er bitter fordi jeg fortsatt lever det livet. Kanskje jeg bare er bitter fordi 13-åringer blir forlovet og jeg fortsatt mener en forlovelse betyr at man gifter seg innen et år. Kanskje jeg er en smule tradisjonell.

Det er mange kanskje og noen ting jeg er sikre på.

For en ting vi voksne gjør, egentlig, en ting vi alle gjør. Vi ler av de unge naive som sier de skal være sammen for alltid. Som om det egentlig er noe rart. Går man noensinne inn i et forhold uten å tro og håpe det skal vare for alltid? Finnes det mennesker der ute som bevisst er sammen med en, offisielt sammen uten å ha en tro på at dette er den stor kjærligheten?

For hvis dere finnes der ute - kutt det ut. Dere har dating, og sex. Forhold dere til det. Ikke lur andre mennesker inn i fellen deres.

Hvordan kan man le av disse 13-åringene som opprinnelig tror, håper og har en idé om at dette er den store kjærligheten. Det er vel de som burde le av oss. Vi som nærmer oss 30, dere som har passert 30 og fortsatt tror og håper at denne kjærligheten - denne er den rette. Han er den som skal vi ska våkne opp med for resten av vårt liv. For så å gjøre det igjen, etter nok et brudd eller nok en datingrunde.

Evig kjærlighet. Er den greia oppskrytt eller kan vi faktisk finne det der ute i denne sørpa?

Jeg tror nok vi må lære av den yngre generasjonen, på samme måte som de lærer å tro igjen og igjen etterhvert som de plastrer hjertet sitt. Så bør begge generasjonene se litt tilbake, for vi kaster hverandre fortere bort enn man klarer å si "til døden skiller oss ad"

Finnes det fortsatt håp der ute?






Å puste støv av gamle minner

  • 08.01.2016, 07:45

Jeg har aldri ment at kjærligheten
forutsetter at en røper alle sine hemmeligheter
- Judith Lennox

Den følelsen jeg får i hele meg, når Mumford og Sons kommer på radioen eller når jeg setter på musikken min og brått spiller den. Dunker inn i ryggmargen min. De minnene jeg da får, minnene om en annen Sol og en annen tid. Minner som er godt fortrengt, men alikevel som ligger rett under overflaten. Minner er ofte slik, du glemmer dem, fortrenger dem og mister dem. Kun for å finne de når du trenger de, uten at du nødvendigvis vet hvorfor.


For Mumford og Sons betyr kjærlighet for meg. Glede over sommeren som kommer, og lukten av nyklippet gress. For selvom det er en glemt tid, og menneskene jeg kjente da jeg hørte Winter Winds for første gang ikke er mennesker jeg lenger kjenner - så kommer et snev av følelsene tilbake. Om det kun er for de 5 minuttene og 12 sekundene det tar for Tompkins Square Park å spille, selvom det er en sang jeg aldri har hørt med dem, så bringer det noe tilbake.


Uansett dagsform, uansett dag, uansett vær - så minner de meg på noe. Følelsen av å være elsket, følelesen av å elske. Selv om det er den naive følelsen til en som har vandret rundt i mørket så altfor lenge, selvom følelsen ikke er ment til å vare, selvom det kun varer for 5 minutter og 12 sekunder.


Det å kunne vite en regnværsdag, når verden er farlig og alt er bare mørkt, det å vite. Bare det å vite - at det en gang, var en person, som kun så deg. Selv om det kun var for et par minutter, et par timer, eller et par måneder. Det er ikke noe som forsvinner, selvom at annet glipper. Selvom man er stående alene, så er det den ene følelsen. At en gang, en gang var man elsket.


Og en gang, så vil man bli elsket igjen.





Alle dine ønsker

  • 27.11.2015, 00:24

I dag ber du om
alt du får i morgen

I morgen ber du
om å få dagen i dag

Tilbake






Da høsten var over

  • 25.09.2015, 00:15

Vi var sommer
og før jeg viste ordet av det,


hadde høsten passert oss,
og vinteren satt igjen -

mens minnene av deg,
hang igjen som frostrier.






Nesten kjærlighet

  • 11.09.2015, 00:18

 

 

 

Jeg sverger,
der borte i utgangen av skyggene
kunne du minnet meg om en jeg kunne elsket.

Du forstår da vel hvorfor jeg måtte løpe i motsatt retning.






Alle disse valgene vi tar her i livet

  • 09.09.2015, 23:37

"Until a person can say deeply and honestly, "I am what I am today because of the choises I made yeasterday," that person cannot say, "I choose otherwise"
- Stephen R. Corvey

Har du tenkt over det noen gang? Hva valgene du har tatt har gjort for deg? Både positivt og negativt. Jeg tenker over det relativt ofte. Mest sannsynlig for ofte. Hva hvis, hva om, kanskje hvis det og det hadde skjedd. Det er så mye hva om her i verden og så altfor lite så bra dette skjedde.

Derfor sørger jeg alltid for å tenke på de godene hendelsene som har skjedd, når jeg kommer inn på de kjedelige hendelsene. For livet vårt i dag, er ikke bare bygd opp av alle de gode ideene vi hadde langs veien, de er bygd opp av gangene vi falt, famlet rundt i blinde og av alle de feile retningene vi tok. Enhver god ting som skjer deg i livet, skjer fordi du en eller annen gang tok feil retning og endte opp på et helt nytt sted du ikke hadde tenkt deg.

Dette er tanker jeg tenker mye på i disse dager. Fordi jeg tar opp skolen igjen. Jeg er en drop-out og årsaken til det er ganske enkel. Jeg valgte feil linje, og jeg nektet å høre på hva de rundt meg rådet meg til. Så jeg pinte meg gjennom helse og sosial, før jeg karret meg igjennom et merkverdig år på Barn og Ungdom, deretter gikk veien videre til Restaurant og matfag før jeg endte opp på allmennfagelig påbygg. Og jeg var lei skolen i det jeg gikk inn på Helse og sosial, så resultatet etter fire år på den videregående skole endte opp med at jeg ble russ uten studiekompentanse. Way to go Sol.

Så i dag er hverdagen min en jobb i fulltid, politikk og skole på kvelden. Det er slitsomt og jeg banner flere ganger over 16-årige Sol som rotet bort tiden sin på ting som ikke var så viktige. Eller, de var jo viktige. For tiden min ble brukt på Elevorganisasjonen, fordi jeg som falt utenfor skolesystemet ville at andre skulle få en bedre sjanse. Den ble brukt på Meny som var min første faste stilling med faste vakter og ansvar. Der lærte jeg meg enda mer viktighet av punktlighet og å vise ansvar. Dette medførte til at jeg fikk låseansvar og det er en fin ting på CV'en den dag i dag. Jeg fikk en bra referanse som var med på å gi meg et vikariat i Teleperformance som er stedet jeg henger på 37,t timer hver uke den dag i dag. Elevorganisasjonen ga meg organisasjonserfaring som alltid er kjekt å ha med seg videre i arbeidslivet og det gjorde meg opptatt av politikk som videre har ledet meg til Unge Høyre og Høyre.

Og alt dette er viktig for meg å ha med meg videre. Men det er ikke det viktigste. For jeg har alltid vist at mennesker, mennesker er viktigst. Det er derfor det er så vanskelig for meg å knytte meg til mennesker. Jeg ville ikke hatt alle mine personer rundt meg i dag hvis jeg ikke hadde tatt valgene mine slik de er tatt, i nøyaktig den rekkefølgen jeg tok de. For hadde jeg gått over til allmenn når jeg valgte Barn og Ungdom, så ville jeg ikke møtt Jelena som igjennom de ti siste årene mine har vært min bestevenninne. Hadde jeg ikke sagt opp på Meny når jeg gjorde det, så ville jeg ikke endt opp på Teleperformance og Henriethe som er en anne bestevenninne ville vært en som gikk forbi meg på gaten uten at vi la merke til hverandre.

Jeg ville ikke bodd i Moss i dag og jeg vet ikke om jeg hadde kommet til det punktet med at jeg har akseptert det som har skjedd i løpet av fortiden. Jeg er sterkere i dag fordi jeg har fått alle disse fine erfaringene mine med meg, og jeg har møtt alle disse menneskene jeg har møtt. Selvom noen av de kun har vært der i noen sekunder, så har de formet meg som den jeg er i dag.

Så i dag har jeg sittet med hodet i mattebøkene mine, og forbannet 16-årige Sol og hennes innfall. For jeg kunne vært ferdig med utdannelsen, og jeg kunne tjent enda mer penger, og jeg kunne kanskje møtt mannen eller kvinnen i mitt liv og jeg kunne kanskje gjort så mange andre ting som jeg ikke har gjort. Men jeg har forelsket meg, og fått hjertet mitt knust, og forelsket meg på nytt. Jeg har blitt bestevenn med de fineste menneskene i verden og jeg har noen å ringe hvis alt går galt, og jeg er en person som noen kan ringe hvis alt går galt. Jeg danser i undertøyet mitt hjemme alene og gråter av mennesker som er slemme og det er helt greit, fordi det er meg.

Jeg er og gjør alle disse tingene. Fordi jeg har tatt alle valgene jeg tok. Så når jeg ser alt jeg ikke ville hatt hvis jeg gjorde ting anderledes så er det helt greit å regne litt matematikk hver onsdagskveld i to år fremover. Fordi valgene mine var verdt det.










Everybody is at war with something.
I'm at war with my own heart sometime.

Navnet er Sol og bostedet er Moss.

Bloggen skrives av © Sol Skipnes og er underlagt lov om opphavsrett til åndsverk.

Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Bilder og tekster er private om ikke annet er oppgitt.

Kontakt: solskipnes(at)gmail(dot)com



Fortiden


Bloggdesign av



hits